Ville jeg vært kreften foruten?

Av: Margrethe Myhre

Det er nå nesten 7 år siden jeg var syk og man skulle tro at livet har stabilisert seg og blitt normalt igjen. Men realiteten er at livet fortsatt er svært annerledes og vanskelig etter kreften. Jeg blir påminnet hver eneste dag at jeg har hatt kreft. Jeg må leve med senskader resten av livet og sliter med å akseptere at jeg aldri kommer til å være den jeg var før kreften. 

Dette er ærlig innlegg. Et innlegg som gir en liten innsikt i at et liv etter kreft kan være svært tungt og noen dager altoppslukende, så altoppslukende at man bare vil forsvinne. 

Små ting i hverdagen som å dekke til flekker i hodebunnen, sette på skulderpute og skulderstøtte, ta hormoner og takke nei til arrangementer på grunn av fatigue, gir konstante påminnelser om at jeg har vært syk. Det er ikke meg. Jeg er jo frisk.

Jeg er jo frisk - men blir aldri den jeg var

Men jeg blir aldri den jeg var før. Det er tungt å akseptere. Kreften har tatt så mye fra meg. 

Dette ble en av mine utfordringer, min sti og en del av min livshistorie. 

Jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt kreft for 6 år siden. Jeg vet ikke om jeg hadde vært noe mer eller mindre lykkelig. Blir kontrasten større og setter vi mer pris på de gode stundene, når vi ser tilbake på hvor vanskelig livet har vært?

For livet etter behandling av Ewings sarkom er tungt. Det er det ingen tvil om at cellegift, operasjon, høydosebehandling og stamcelletransplantasjon har satt sine dype og varige spor. Jeg må leve med permanent funksjonsnedsettelse, varig hårtap, infertilitet, nedsatt arbeidsevne, konsentrasjonsvansker og fatigue resten av livet. Og det er ikke noe jeg har valgt selv. Det er prisen jeg måtte betale for å få lov å leve livet videre. 

Vil ikke at kreften skal ta fra meg livsgnisten

Jeg husker håret som forsvant, noe jeg ikke tok så tungt for det skulle jo komme tilbake. Lite visste jeg da at det aldri kom til å komme fult tilbake. Det er et tap jeg sørger over hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg har fått kommentarer som: «Jeg synes du hadde mye finere frisyre før» og «Du har litt tynt hår, du». Det gjør vondt. Det er så mye jeg savner. 

Det var en så stor del av meg som forsvant så brått, og jeg har brukt lang tid på å finne min identitet og plass etter 2013. Jeg holder fortsatt på. 

Jeg synes ikke livet er bedre etter kreften. Jeg skulle innerst inne ønske at jeg aldri fikk kreft. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde to skuldre, egenproduksjon av østrogen, et normalt immunforsvar, energi og mitt gamle hår. 

Jeg blir aldri den jeg var før. Jeg prøver å akseptere det. Kreften har tatt så mye fra meg, men jeg vil ikke at den også skal ta fra meg livsgnisten. 

Denne bloggartikkelen er publisert i samarbeid med Kreftkompasset. Du kan lese flere historier her.