Norsk studie viser at høyrisikopasienter med sjelden mage-tarmkreft med få mutasjoner kanskje ikke trenger tilleggsbehandling.

- En mer presis risikoklassifisering vil føre til bedre utvelgelse av pasienter som trenger tilleggsbehandling vil kunne kunne spare enkelte pasienter for tre års unødvendig behandling med tilhørende bivirkninger og kostnader,

Det forteller Kjetil Boye som er overlege og spesialist i onkologi ved Radiumhospitalet. Han er også studiens hovedforfatter.

Her kan du leseandre nyheter fra ASCO.

Studien

Studien handler om Gastrointestinal stromal tumor, GIST, som er en sjelden kreftform som oppstår i mage og tarmkanalen, hyppigsti magesekken . GIST kommer i mange ulike varianter og det er stor forskjell i prognose etter at pasientene har blittr operert for sin primærtumor.

Det finnes ulike risikoklassifiseringssystem for å forutsi prognose på best mulig måte. Basert på undersøkelser av svulsten klassifiseres pasientene med veldig lav, lav, moderat eller høy risiko for tilbakefall.

-De som klassifiseres som høy risiko for tilbakefall tilbys nå rutinemessig tre års behandling med tyrosinkinasehemmeren imatinib (Glivec), for å redusere risikoen for tilbakefall. Det er denne gruppen vi har studert og det vi har ønsket å gjøre er belyse denne risikoklassifiseringen enda mer.

Rundt halvparten av pasientene som tilhører denne høyrisikogruppen får ikke tilbakefall selv om de ikke får denne tilleggsbehandling og har dermed åpenbart ingen nytte av den, forteller Boye

Han påpeker også at tre år med kreftmedisin er forbundet med en del bivirkninger.

I tillegg koster disse medisinene litt, rundt 500 kroner dagen er prisen på tabletten det er snakk om.

-Derfor vil det være en fordel både økonomisk, men også bivirkningsmessig være en fordel om pasientene som ikke trenger det kan slippe denne behandlingen.

Startet med en hypotese

GIST er en sykdom som forårsakes av en mutasjon i to bestemte gener. Det som avgjør omsykdommen utvikler seg videre er at svulstene gjennomgår ytterligere genetisk endringer. De målte disse endringene gjennom karyotyper som rutinemessig blir gjort av pasientene som blir behandlet på Radiumhospitalet. På den måten kunne de se strukturelle genetiske endringer i svulsten.

Det de så mest på var antall genetiske endringer i svulsten.

-Vi hadde en hypotese om at pasienter som har svulster med mange genetiske endringer har en dårligere prognose.

Når de hadde nummeret på antall genetiske endringer, delte de pasientene i to grupper. Den ene gruppen var de pasientene med fem eller færre genetiske endringer.

I den andre gruppen var de med flere enn fem.

-Vi fant at de som hadde få genetiske endringer hadde en veldig god prognose. Det var kun en av de 17 pasientene i den gruppen som fikk tilbakefall. Det nummeret er jo veldig annerledes enn 50 prosent som vi hadde forventet.

Så hypostenen viste seg å stemme.

-Vår konklusjon er at det muligens er sånn at pasientene som tilhører høyrisikogruppen, men har en enklere genetisk profil, kanskje ikke trenger tilleggsbehandling.

Hvem har nytte av dette

-Dette er jo selvfølgelig relevant for de pasientene det gjelder, men også en mer presis risikoklassifisering vil føre til en mer presis behandling. Det er også et viktig prinsipp i ontologien at vi bør prøve å unngå unødvendig behandling som dette.

Boye forteller at i dag gir man masse tilleggsbehandling til pasienter for å redusere risikoen for et eventuelt fremtidig tilbakefall.

Regnestykke om hvor mye behandling de skal gi og hvordan overføre den statistikken til den enkelte pasienten er vanskelig. Det er hva de prøver å gjøre noe med her. Og Boye tenker det vil ha overføringsverdi til andre kreftformer.

-Ved mange typer kreft så gir vi tilleggsbehandling, som bryst, mage/ tarm og lunge for å nevne noen. Og det er ulike andeler av de pasientene som får denne tilleggsbehandling som statistisk sett ikke har noe nytte av det, vi vet bare ikke hvem de er ennå.