Ny studie: Norske brystkreftpasienter lever lenge med behandlingen som endret standarden

Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet The Breast og har undersøkt norske kvinner med HER2-positiv brystkreft med spredning som fikk førstelinjebehandling i tråd med datidens anbefalinger. 

Behandlingen det er snakk om, er «dobbel HER2-blokkade» bestående av trastuzumab kjent som  Herceptin, og pertuzumab, markedsført som Perjeta, gitt sammen med kjemoterapi. Regimet ble etablert som standard etter den internasjonale CLEOPATRA-studien publisert i 2012, som viste en overlevelsesgevinst på 16 måneder ved å legge til pertuzumab til trastuzumab og kjemoterapi, sammenlignet med trastuzumab og kjemoterapi alene. 

CLEOPATRA-studien endret behandlingsstandarden ved HER2-positiv brystkreft med spredning i store deler av verden. Fra 2015 ble dobbel HER2-blokkade med trastuzumab og pertuzumab og kjemoterapi anbefalt som førstelinjebehandling i Norge. Men fordi den opprinnelige studien inkluderte en selektert pasientgruppe, har det vært et viktig spørsmål om resultatene også kan gjenfinnes i vanlig klinisk praksis.

Den nye norske registerstudien undersøker nettopp hvordan denne behandlingsutviklingen har slått ut for norske pasienter i vanlig klinisk praksis.

– CLEOPATRA-studien hadde, som kliniske studier ofte gjør, selektert ut ellers friske og ganske unge pasienter som ikke hadde fått annen kreftbehandling til å delta. Disse pasientene hadde god effekt, men mange har lurt på om det samme vil være tilfelle hvis eldre og kvinner med samsykdommer gis samme behandling. Dette var dette vi ønsket å finne ut av, sier Vandraas. 

Hun er overlege ved Avdeling for kreftbehandling, Seksjon for brystonkologi ved Oslo universitetssykehus, og postdoktor ved Kreftregisteret. Studien er et samarbeidsprosjekt mellom Kreftregisteret og OUS.

God effekt i norsk praksis

Den norske studien omfattet 329 kvinner som ble diagnostisert med HER2-positiv brystkreft med spredning i perioden 2012 til 2021, og som fikk førstelinjebehandling i tråd med datidens anbefalinger. 

Frem til 2015 besto den anbefalte behandlingen av trastuzumab og kjemoterapi. Fra 2015 ble dobbel HER2-blokkade med trastuzumab og pertuzumab etablert som anbefalt førstelinjebehandling i Norge.

Forskerne sammenlignet deretter overlevelsen hos pasientene som ble behandlet før og etter denne endringen, og vurderte resultatene opp mot overlevelsesdata fra CLEOPATRA-studien.

Resultatene viser at innføringen av dobbel HER2-blokkade ble fulgt av gode langtidsresultater i norsk klinisk praksis. Etter innføringen av CLEOPATRA-regimet var median totaloverlevelse fortsatt ikke nådd etter åtte års oppfølging. I perioden før dobbel HER2-blokkade ble standard, var median totaloverlevelse 69 måneder.

Fire år etter diagnosen var 65 prosent av pasientene i live i post-CLEOPATRA-perioden, mot 59 prosent før innføringen.

– Førstelinjebehandling med kjemoterapi og dobbel HER2-blokkade, altså trastuzumab og pertuzumab, har vært behandlingsanbefalingen for denne pasientgruppen siden 2015. Men det er godt å ha resultater for den norske pasientpopulasjonen svart på hvitt, og se at selv pasienter med samsykdommer og høyere alder har god effekt av dette, sier Vandraas.

Mange ville ikke fått delta i CLEOPATRA

Et sentralt poeng i studien er at den norske pasientpopulasjonen var bredere enn pasientgruppen i den opprinnelige CLEOPATRA-studien.

Nær 60 prosent av pasientene i den norske kohorten ville ikke oppfylt inklusjonskriteriene i CLEOPATRA-studien, og 23 prosent var over 65 år. Likevel var overlevelsesresultatene i hovedsak i tråd med resultatene fra den kliniske studien.

Vandraas mener dette viser verdien av norske helseregistre.

– Dette understreker verdien av de norske helseregistrene, som muliggjør en nasjonal og bred kartlegging av kreftbehandling gitt ved alle landets kreftavdelinger over tid. Mange av disse pasientene ville ikke blitt inkludert i CLEOPATRA da den ble gjennomført, for eksempel på grunn tidligere behandling eller samsykdommer. Da er vi avhengige av real-world data for å lære mer om effekt av behandlingen blant kreftpasienter flest, sier hun.

Hun peker på at Norge har en nærmest unik mulighet til å gjøre slike studier.

– Norge tilbyr en nærmest unik setting for slike studier fordi vi har så gode nasjonale helseregistre. Disse kan vi koble sammen gjennom pasientens personnummer og på den måten få informasjon om  kreftbehandling på individnivå, fra diagnose til død. Fordi det aller meste av kreftbehandling i Norge gis i offentlig sykehus og er tilgjengelig for alle, blir dataene tilnærmet komplette for pasientpopulasjonen. Data fra Kreftregisteret er av høy kvalitet og muliggjør kartlegging av nasjonale behandlingsmønstre og utfall over tid, sier Vandraas.

Men funnene gjelder pasientene som faktisk fikk førstelinjebehandling i tråd med anbefalingene.

I en tidligere norsk registerstudie publisert i International Journal of Cancer i september 2025, undersøkte Vandraas og kolleger behandlingsmønstre hos alle norske kvinner med HER2-positiv brystkreft med spredning i 2012-2021. Den studien viste at en betydelig andel pasienter ikke fikk anti-HER2-behandling.

Dermed peker de to studiene samlet mot et større spørsmål: Når behandlingen virker så godt hos dem som får den, hvem er det da som ikke får den?

Ikke alle får behandlingen

– Studien publisert  i The Breast har kun inkludert norske pasienter som fikk førstelinjebehandling som anbefalt i tiåret vi undersøkte. Effekten av behandlingen er sammenlignbar med det CLEOPATRA-studien viste. Men det er pasienter i denne tidsperioden som ikke fikk behandling etter retningslinjer, som ikke er inkludert her, og de er også en viktig del av det totale bildet, sier Vandraas.

I den tidligere registerstudien i International Journal of Cancer undersøkte Vandraas og kolleger behandlingsmønstre hos alle norske kvinner med HER2-positiv metastatisk brystkreft i perioden 2012 til 2021.

Den studien viste at en betydelig andel pasienter ikke fikk anti-HER2-behandling i sitt metastatiske sykdomsforløp.

– I den første artikkelen kartla vi behandlingsmønstre for alle kvinner med HER2-positiv brystkreft med spredning, inkludert de som ikke fikk behandling, totalt 715 pasienter. De som fikk behandling fikk det etter nasjonale retnngslinjer. Men det var mange som kun fikk 1 eller 2 linjer med behandling, og det var en relativt stor gruppe pasienter, 28 prosent, som ikke fikk HER2-rettet behandling i sitt metastatiske forløp, sier Vandraas. Mange av de som ikke fikk behandling var eldre og hadde samsykdommer, men funnet var ikke begrenset til denne gruppen. Blant kvinner under 75 år som ikke var registrert med samsykdommer, var det fortsatt 15 prosent som ikke fikk anti-HER2 behandling. Det overrasket oss, sier hun. 

Kan være underbehandling

Hun understreker at det kan være flere grunner til at pasienter ikke får anti-HER2-behandling.

– Noen er for gamle og syke for å tåle slik behandling, og skal dermed ikke ha det, men vi diskuterte i artikkelen hvorvidt det i noen tilfeller kan foreligge underbehandling, sier Vandraas.

Hun trekker særlig frem at behandlingsvurderingene har endret seg over tid.

– Vi var nok mer tilbakeholdne med å behandle eldre og kvinner med kjent hjertesykdom med HER2-antistoffer før, fordi denne behandlingen kan være tøff for hjertet. Nå vet vi at denne typen hjertepåvirkning kan overvåkes underveis, og at behandlingen stort sett tåles godt, sier hun.

Vandraas mener behandlingen i dag i større grad individualiseres.

– Jeg håper og tror at vi i dag i større grad individualiserer behandlingen, basert på sykdommens kjennetegn og den enkelte pasient vi har foran oss, sier hun.

Tilbakefall kan gi dårligere prognose

I den nye studien publisert i The Breast så forskerne også forskjeller mellom pasienter som allerede hadde spredning da brystkreften ble diagnostisert – såkalt de novo metastatisk sykdom – og pasienter som fikk metastatisk tilbakefall etter tidligere brystkreft.

Resultatene tydet på at gevinsten var tydeligere hos pasientene med de novo metastatisk sykdom. Forskerne understreker likevel at tallene må tolkes med varsomhet.

– Vi vet at pasienter med tilbakefall etter tidligere brystkreft kan ha mer alvorlig prognose enn de som debuterer med metastatisk sykdom. Dette kan være fordi de har mer behandlingsresistens eller dårligere fysisk kapasitet til å tåle systembehandling på grunn av tidligere gjennomgått behandling, sier Vandraas.

Registerdata kan ikke forklare alt

I en tidligere HealthTalk-artikkel pekte onkolog Egil Støre Blix ved Universitetssykehuset Nord-Norge på at registerdata alene ikke kan forklare hvorfor enkelte pasienter ikke får HER2-rettet behandling.

Nær én av fem under 75 fikk ikke HER2-rettet behandling ved brystkreft med spredning

Vandraas er enig.

– Egil har rett i begrensningene han påpeker. En svakhet ved registerdata, uansett hvor gode de er, er at de ikke vil kunne gi oss svar på hvorfor den enkelte pasient ikke fikk behandling. Da måtte jeg ha sjekket pasientjournalen eller snakket med pasienten direkte, sier hun.

Hun mener derfor at konklusjoner må trekkes med varsomhet.

– Det blir en fortolkning av dataene, og det krever et visst forbehold når vi trekker konklusjoner. Vi hadde dessverre heller ikke tilgang til mål på pasienters skrøpelighet eller funksjonsnivå, og det er svært viktig når vi skal diskutere om det foreligger underbehandling eller ikke, sier Vandraas.

Enhertu kan bli neste registerspørsmål

Studien peker også på at bedre behandlinger i senere linjer trolig har bidratt til at pasientene lever lenger etter progresjon. 

Overlevelsesgevinsten kan derfor ikke bare tilskrives førstelinjebehandlingen med trastuzumab og pertuzumab. Også senere behandlingsmuligheter, blant annet antistoff-legemiddelkonjugatene Kadcyla og Enhertu, kan ha bidratt til bedre langtidsresultater.

Enhertu er allerede innført i Norge for pasienter med inoperabel eller metastatisk HER2-positiv brystkreft som har fått ett eller flere tidligere anti-HER2-baserte regimer. I 2026 ble behandlingen også innført for en gruppe pasienter med HR-positiv, HER2-lav eller HER2-ultralav metastatisk brystkreft.

Vandraas mener innføringen av antistoff-legemiddelkonjugater, ofte omtalt som ADC-er, blir viktig å følge videre.

– Innføringen av ADC-er i brystkreftbehandling har vært et stort behandlingsmessig fremskritt, og indikasjonene for behandling utvides stadig. Når vi har noen flere år med observasjonstid og erfaring, vil det absolutt være aktuelt å kartlegge bruk og effekt av dette blant norske brystkreftpasienter ved hjelp av registerdata fra Kreftregisteret, sier hun.