«Jeg føler meg ikke som en kreftpasient. Jeg føler meg som en kreftoverlever»

Det startet med jernmangel. Et velkjent fenomen for Jeannett Horne Storhaug, som hadde slitt med lave verdier siden hun var 19 år gammel. Magesmerter også – men det kunne forklares av de sterke jernpillene. Ingenting tydet på kreft.

Men smertene tiltok, og Jeanett fikk time hos fastlegen. På et ultralydapparat så fastlegen noe som ikke skulle være der. En annen lege ble hentet inn. De målte og målte. Beskjeden var klar: Storhaug måtte sendes til akuttmottaket på Akershus universitetssykehus.

– Jeg var veldig sånn «åh nei, bare ikke det er kreft». Og da fikk jeg beskjed om at «nei, men kreft kommer ikke så akutt». Så da var jeg litt beroliget. Men jeg husker jo den reaksjonen legen min hadde da hun så det på ultralydbildet. Så jeg mistenkte det.

Jeanett bidrar i HealthTalks nye videoreportasje om ung tarmkreft, som du kan se her:

Beskjeden klokka kvart på tolv

Det som ventet på Ahus, beskriver Storhaug som «en veldig dårlig måte å få vite det på».

Hun var lagt inn på enerom etter en lang dag der tre–fire leger hadde vært innom. Klokka var kvart på tolv på kvelden da nok en lege kom inn på rommet. Storhaug forsikret om at hun ikke trengte flere besøk – legen hadde jo nettopp vært der en halvtime tidligere.

– Og så sier han: «Åja, men da vet du, da har du fått beskjed». «Fått beskjed?» sa jeg. Jeg trodde han mente beskjed om at det var masse prøver dagen etter.

Det viste seg å være noe ganske annet.

– Han sa: «Jeg skal ikke gå rundt grøten. Du har kreft.»

Storhaug husker at hun spurte forundret hvordan de kunne vite det – de hadde jo ikke tatt bilder ennå. Svaret var at det var uten tvil kreft. Så fulgte spørsmålet om hun hadde noen hun kunne ringe.

– Kvart på tolv midnatt, liksom. Hvem skal jeg ringe nå? Samboeren min som ligger og sover? Pappa? Hva skal jeg gjøre med den informasjonen?

Legen sa ifra til vakthavende sykepleier om at det nettopp «var sluppet en bombe». Sykepleieren som kom inn etterpå, var ifølge Storhaug «ganske bleik». Jeanett fikk noe beroligende og noe å sove på. Foreldrene hennes var på sydentur på Gran Canaria. De bestilte hjemreise dagen etter. Samboeren kom så fort han kunne.

«Du tenker at det er en dødsdom»

Storhaug var 41 år. Tanken om at hun kunne få kreft i den alderen, hadde hun aldri tenkt.

– Det er jo sånt som skjer eldre mennesker. Selv om det er superteit å si, så er jo det den tanken man gjerne har. Jeg følte meg jo sterk.

De første tankene gikk ikke til henne selv. De gikk til barna.

Advarer om kraftig økning i tarmkreft blant unge: – Risikoen er doblet

– Du tenker at det er en dødsdom. Om det enten er det eller ikke, så tenker du at det er en dødsdom. Og så tenkte jeg på barna mine. 

Immunterapi før kirurgi

Jeannetts onkolog ved Ahus, Anne Hansen Ree, foreslo immunterapi tidlig – før kirurgi. Det var den gangen ikke en del av standard behandlingsforløp for pasienter som Storhaug.

– Hun sa at vi kunne prøve immunterapi, at det er infusjon, men at du gir cellene dine en boost for å kjempe mot det som er ukjent i kroppen. 

Storhaug fikk umiddelbar tillit til onkologen.

– Da hun sa det, tenkte jeg at det høres helt fantastisk ut. Jeg var litt redd for cellegift og å bli dårlig av det. Det var liksom ikke mine tanker noe annet enn å prøve det.

En uke etter diagnosen fikk hun stomi. Svulsten var så stor at legene fryktet at maten ikke ville komme forbi. Det var en omveltning hun beskriver som «vanskelig» – men også som noe hun etter hvert ble fortrolig med.

– Vi ble venner, stomien og jeg, sier hun, og ler. 

– Men det tok litt tid. Jeg skammet meg ikke. Jeg gikk i bikini på stranda. Den ga meg på en måte livet.

Wenche fant selv frem til studien som gjorde henne kreftfri

Første immunterapibehandling fikk hun i februar 2023. Behandlingene gikk hver tredje uke. Etter bare noen få runder var svulsten krympet betraktelig – ned til fem–seks centimeter.

– Det gikk så fort. Det var bare gladnyheter når jeg var hos onkologen.

Hun hadde sett for seg noe helt annet.

– Jeg hadde sett for meg at jeg skulle bli veldig syk, at jeg skulle få cellegift med påfølgende kvalme, dårlig matlyst, vektnedgang, og hårtap. Den vanlige kreftbehandlingen.

I stedet følte hun seg sterk.

– Det var sånn at jeg hadde kreft, men jeg hadde ikke kreft, men jeg hadde jo kreft.

Friskt vev der det hadde vært sykt

25. september 2023 – på datterens bursdag – ble Storhaug operert. Kirurgene fjernet én meter med tarm, både tynn og tykk, og 67 lymfeknuter ble tatt ut til analyse.

Resultatet overrasket.

– Det var ikke kreft i noenting. Det var det de syntes var så spesielt – det kom friskt vev tilbake der hvor det hadde vært sykt vev.

Sommeren etter ringte kirurgen og spurte om data fra Storhaugs forløp kunne brukes i et internasjonalt forskningsprogram. Spørsmålet forskerne ville stille, var om pasienter med samme type kreft og samme respons på immunterapi i fremtiden kunne nøye seg med immunterapi alene – uten operasjon.

– Jeg føler meg veldig heldig som på en måte fikk være den første til å prøve immunterapi på Ahus, og at det funket så bra. Og jeg følte meg veldig godt ivaretatt og fulgt opp, fordi de var like interessert i mine resultater som jeg var. Dette var jo nytt for dem også.

«Jeg skal bli gammel»

I dag er Storhaug kreftfri. Stomien er lagt tilbake. Hun går til kontroller omtrent hver sjette måned – sjeldnere enn mange andre, fordi sannsynligheten for tilbakefall er liten. En kolitt-aktig betennelse i tarmen er hun igjen med, men det lever hun godt med.

Mest av alt sitter hun igjen med en annen følelse enn den hun hadde den skjebnesvangre natten på Ahus i 2023.

– Når du får en sånn diagnose som føles som en dødsdom, så får du jo litt livet i gave. Men så glemmer man det litt også. Så jeg prøver å være takknemlig.

Hun beskriver oppfølgingen ved Ahus i positive ordelag – og særlig onkolog Anne Hansen Ree, som hun fikk varig kontakt med.

– Hun ser meg. Hun forstår bekymringene mine. Hun har gitt meg så mye håp. Jeg hører jo sykepleierne snakke om henne som at hun er guruen på feltet sitt.

På spørsmål om hvordan det er å leve videre etter en kreftdiagnose i ung alder, har Storhaug et tydelig svar:

– Jeg føler meg ikke som en kreftpasient. Jeg føler meg som en kreftoverlever. Jeg har hatt kreft, men jeg kom gjennom det. Barna mine skal jeg være i konfirmasjonen til. Jeg skal se dem gifte seg. Jeg skal bli gammel.