Wenche fant selv frem til studien som gjorde henne kreftfri

Det startet ikke med en kreftmistanke. 

Wenche Hæren ble utredet for det legene mistenkte var en betennelse i tarmen. Men fastlegen sendte henne videre til koloskopi – en henvisning hun i ettertid omtaler som hell i uhellet.

– Da oppdaget de jo at det ikke var en betennelse. Jeg hadde en relativt stor svulst i endetarmen.

Beskjeden ble gitt på sykehuset samme dag.

– Da lukker det seg. Det er en veldig tøff beskjed å få. Jeg gikk vel faktisk ut av sykehuset uten å betale en gang, sier hun, og ler kort, før hun fortsetter:

– Du tenker ikke. Kreft er jo et veldig skummelt ord, og selv om du hører om veldig mange som overlever, så tror jeg de fleste forbinder det med en dødelig sykdom.

Den første tanken som meldte seg, var den samme som mange kreftpasienter forteller om.

– Jeg tenkte at nå skal jeg dø. Det er ofte den første tanken. I hvert fall var det det for meg.

Hjemme ventet familien. Hæren forteller at hun ikke klarte å pakke beskjeden inn på en skånsom måte da mannen kom hjem.

– Jeg greide ikke å tenke på en fin måte å si det på. Det var bare «jeg har kreft».

Wenche Hæren bidrar i HealthTalks siste videoreportasje om ung tarmkreft, som du kan se her:

Da kreften kom tilbake

Etter første behandlingsrunde fikk Hæren beskjeden ingen kreftpasient ønsker: sykdommen var kommet tilbake. Det var nå hun beskriver situasjonen som «virkelig, virkelig mørk».

– Ikke bare det at man skal dø selv, men også for alle de rundt deg som du vet kommer til å sitte igjen med en sorg.

Tilbudet hun fikk fra det ordinære behandlingsapparatet var bremsende cellegift. En behandling som kan holde sykdommen i sjakk en stund, men som ikke har som mål å kurere. For Hæren ble regnestykket tydelig.

– Jeg vet jo hva utfallet blir. Jeg kommer til å dø. Hvor lang tid det tar, vet jeg bare ikke.

Men Hæren var ikke fornøyd med det svaret, og bestemte seg for å lete videre selv. 

En klinisk studie ved Akershus universitetssykehus, METIMMOX-studien, fanget oppmerksomheten hennes. I studien ville forskerne kombinere behandling med cellegift med immunterapi – en behandlingsform som i utgangspunktet ikke brukes mot hennes type tarmkreft.

– Jeg tenkte at et klinisk forsøk er bedre. Prøve noe nytt. Om man ikke nødvendigvis kan bli frisk, så kan man kanskje leve lenger.

Selv om hun visste lite om selve behandlingen før hun startet, beskriver Hæren oppfølgingen som en helt annen erfaring enn det hun hadde sett for seg.

– Jeg har følt det som en enorm trygghet. Du blir utrolig godt tatt vare på, fulgt opp med bilder og blodprøver, og du kan ringe når som helst hvis det er noe. De tar virkelig godt vare på meg.

Lymfe-metastasene krympet

Resultatene kom raskt. Lymfemetastasene begynte å krympe, og fortsatte å krympe gjennom behandlingsforløpet. Den dagen onkologen kunne fortelle at det ikke lenger var synlig kreft på bildene, var vanskelig for Wenche å ta innover seg.

– Det er så veldig ytterpunkter – fra at du skal dø, til at «nei, du er frisk». Så på den ene siden så jubler du, men så er du litt forsiktig: «Du må ikke juble for mye.»

Tilliten til behandlende onkolog Anne Hansen-Ree har vært avgjørende for å våge å ha tillit til beskjeden.

– Jeg stoler hundre prosent på Anne. Hun ville ikke sagt det med mindre hun var så sikker hun kunne være.

I dag er det to og et halvt år siden Hæren fikk siste behandling. Hun er fortsatt kreftfri.

Lever med en ny kropp

Selv om kreften er borte, har behandlingen satt spor. Hæren forteller at livet etter kreft er «veldig annerledes», og at hun har måttet lære seg å leve med en ny kropp – inkludert fatigue og andre vedvarende bivirkninger.

– Man får ikke gå gjennom dette her uten å få bivirkninger, men resten av bivirkningene blir du vant til. Alt i alt vil jeg si at jeg har det veldig bra, sier hun, og legger til: 

– Man kan leve med mye, så lenge man får leve.

«Det betyr alt»

Samtidig som Wenche har satt sin lit til Ahus-legene, understreker hun at hun har lest seg opp underveis, vært kildekritisk, og gradvis fått en større forståelse av egen sykdom og behandlingsalternativer. Initiativet til å komme inn i METIMMOX-studien var likevel hennes eget.

For henne har klinisk kreftforskning fått en konkret betydning – ikke som et fagfelt på avstand, men som det som ga henne en ny sjanse.

– Det betyr jo alt. Det er så utrolig viktig å få opp flere kliniske forsøk – både for å vite mer om sykdommen, få bedre behandlinger, og for oss som pasienter er det jo håp. Håp om å leve lenger, håp om å kanskje bli frisk.

Hun avslutter med å løfte frem behandlingsmiljøet ved Ahus, som hun beskriver som et sted hvor hun har følt seg trygg gjennom hele forløpet.

– Det er kjempeviktig i en sånn situasjon at du føler at de rundt deg er på lag med deg. Jeg har blitt utrolig godt tatt vare på.