– Norge må være med og bidra. Et snylteland er det ingen av oss som ønsker

Arendalsuka, Arendal (HealthTalk): – Det er helt åpenbart at Norge må være med og bidra. Et snylteland er det ingen av oss som ønsker, sa Terje Rootwelt, administrerende direktør i Helse Sør-Øst og leder i Beslutningsforum, da han gjestet live-innspillingen.

Også i Sverige har myndighetene vært tydelige på at de ikke vil være gratispassasjerer på større lands finansiering av legemiddelinnovasjon. I en HealthTalk-podcast fortalte Douglas Lundin, sjefsøkonom i den svenske legemiddelmyndigheten TLV, at prinsippet om «fair share» ligger til grunn:

– Vi tok utgangspunkt i at Sverige utgjør én prosent av OECD-landenes legemiddelmarked, og da er Sveriges fair share å dekke én prosent av de totale kostnadene ved å utvikle et legemiddel, sa han.

Les også: Slik arbeider Norge, Sverige og Danmark med metodevurdering og prisavtaler på medisiner

En grense som avgjør liv og død

Terskelverdien definerer hvor mye samfunnet er villig til å betale for et ekstra leveår i god helse – et såkalt kvalitetsjustert leveår (QALY). Grensen er 275 000 kroner, men kan stige til 825 000 kroner ved alvorlig sykdom.

– En ganske usynlig, men svært virkningsfull grense som avgjør om et legemiddel innføres eller ikke. Og den har stått stille i ti år, sa programleder Hans Anderssen da han åpnet samtalen.

Rootwelt: – Ikke åpenbart at vi bør bruke mer

Rootwelt ble tidlig utfordret på om terskelverdien er riktig satt.

– Stortinget har nettopp stilt seg bak prioriteringskriteriene, og de er diagnose- og metodenøytrale. Vi må derfor vurdere legemidler opp mot alt annet – for eksempel psykisk helse og rus. Legemiddelkostnadene har ligget stabilt på rundt seks prosent av sykehusbudsjettene. Det er ikke åpenbart at vi bør bruke mer, sa Rootwelt.

Han viste til en nylig Lancet-artikkel som konkluderte med at kostbare legemidler i noen tilfeller ga mindre helsegevinst enn andre tiltak. 

– Det er ikke sikkert at mer til legemidler alltid er svaret, sa han.

Fagdirektøren: – Vi får ikke alltid viljen vår

Ulrich Spreng, fagdirektør i Helse Sør-Øst, beskrev hvordan Beslutningsforum arbeider:

– Når sakene kommer til Beslutningsforum er de grundig utredet. Vi fagdirektører gir en anbefaling, og den følges i stor grad – men ikke alltid, sa han.

På spørsmål om politisk press svarte Rootwell kontant: 

– Her er det armlengdes avstand. Det er ikke helseministeren som ringer oss før møtene.

Helseøkonom: – Trenger nytt estimat

Professor Eline Aas mente det var på høy tid å se på tallgrunnlaget:

– Terskelverdien ble satt pragmatisk. For å gi legitimitet trenger vi et nytt estimat som sier noe om alternativkostnaden i norsk helsetjeneste i dag, sa hun.

Hun skilte også mellom alternativkostnad og betalingsvillighet:

– Betalingsvillighet kan være interessant, men det er et mye bredere samfunnsspørsmål.

Industrien: Norge mister relevans 

Fra legemiddelindustrien advarte Jens Torup Østby i Bristol Myers Squibb:

– Hvis terskelverdien står stille, mister systemet gradvis sin praktiske relevans. Det er utilfredsstillende å late som om den kan stå fast, sa han.

Han advarte mot at Norge blir mindre interessant for legemiddelindustrien dersom terskelverdien ikke justeres: 

– Det blir vanskeligere å operasjonalisere det opp mot globale firmaer.

Rootwelt: – Ikke gitt at nivået skal opp

Rootwelt sa at det kunne vært naturlig å justere terskelverdien i takt med lønns- og prisvekst. Men han la til:

– Det er ikke sikkert at nivået faktisk skal være høyere. Det må vi se nærmere på.

Han understreket samtidig viktigheten av nordiske prisforhandlinger: 

– Vi er veldig for nordiske prisforhandlinger. Kartlegginger viser at vi i stor grad ligger likt med Sverige og Danmark.

Kreftforeningen: – Pasientene venter for lenge

Stine Høibak-Nissen i Kreftforeningen minnet om at terskelverdien bare er én del av bildet:

– På kreftlegemidler er tallet nå 637 dager. Så lenge venter pasientene på de aller nyeste legemidlene – og det er de som trenger det mest. Det er på høy tid at vi får et skikkelig saksbehandlingssystem, sa hun.

Politikk og prioritering

Statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) pekte på at noen medisiner som nye Alzheimer-preparater, krever helt nye måter å organisere helsetjenesten på – kostnader som ikke fanges opp i dagens system.

– Kostnadene er ikke bare i kroner og øre, men også knyttet til at helsetjenesten må jobbe på en helt ny måte. Det er en type kostnad vi ikke har gode verktøy for å regne på, sa han.

Bård Hoksrud (Frp) var uenig i at man trengte en ny utredning av terskelverdien:

– Vi trenger ikke en ny utredning. Kostnadene har økt med rundt 20 prosent siden terskelverdien ble innført. Spørsmålet er om det er politisk vilje til å justere, sa han.

– Risiko for feil prioritering

Magne Wang Fredriksen fra LHL advarte mot at utdaterte tall kan gi feilprioriteringer:

– Det betyr at vi kanskje ikke gjør de kloke valgene vi bør for å kunne prioritere folk som har behov for behandling, sa han.

Han stilte spørsmål ved hvorfor ikke samme metodikk brukes på hele helsetjenesten: – Gjør vi de samme prioriteringsvurderingene på de andre 94 prosentene av utgiftene?

– Et ubehag dere må føle på

Høibak-Nissen minnet politikerne om hva som står på spill:

– Vi får telefoner fra pasienter som har kjøpt behandling selv og bare har råd til én behandling til. Da betyr det noe om Beslutningsforum sier ja om to uker eller tre måneder. Det er alltid noen som venter. Dette er et ubehag dere skal føle på, sa hun.