Norway Life Science 2026:
Amerikanske eksperter: Slik blir forskning investerbar – og derfor feiler så mange life science-prosjekter
Til tross for verdensledende forskning når aldri det meste av vitenskapelige gjennombrudd frem til pasienter eller markedet. Under Norway Life Science-konferansen på Ullevaal Meet pekte internasjonale toppnavn på hvorfor – og hva som faktisk skal til for å gjøre forskning og ideer investerbare.
Publisert
NORWAY LIFE SCIENCE, ULLEVAAL MEET (HealthTalk): – Mye fremragende vitenskap blir aldri til reell effekt. Ikke fordi ideene ikke er gode nok, men fordi strukturene rundt dem svikter.
Det sa Benedicte Bakke, porteføljeforvalter i DNB Asset Management, da hun åpnet sesjonen «The innovation game: How to create effective frameworks for transforming knowledge into fundable ventures» på Norway Life Science-konferansen tirsdag.
Bygg strukturer – ikke bare prosjekter
Donald Ingber, grunnlegger av Wyss Institute ved Harvard, pekte på at tradisjonell akademisk organisering ofte står i veien for innovasjon.
Ved Wyss Institute har de derfor bygget tverrfaglige «collaboratories», der forskere, klinikere og industriveteraner jobber side om side. Instituttet har også egen styringsstruktur, uavhengig av fakultetene.
– Vi måtte skape en modell som lar oss de-risikere teknologi inne i akademia, fordi investorer vil se betydelig risiko fjernet før de går inn, sa Ingber.
Resultatet er at instituttet står bak mellom 25 og 35 prosent av Harvards samlede patenter, oppstarter og lisensavtaler de siste årene.
Fra oppfinnelse til innovasjon
Jonathan Gertler, toppsjef i Back Bay Life Science Advisors, advarte mot å blande sammen vitenskapelig oppfinnelse og investerbar innovasjon.
– Oppfinnelse er fantastisk, men det er noe helt annet enn innovasjon, sa han, og understreket at prosjekter først blir investerbare når de går utover selve vitenskapen.
Ifølge Gertler må forskere tidlig vise at de forstår marked, skalerbarhet, regulatoriske krav og kapitalstruktur.
– Vitenskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Kapitalstrategi er like viktig som forskningsstrategi, sa han.
Markedet er rasjonelt – og likevel feilrigget
MIT-professor Andrew W. Lo, som deltok digitalt, pekte på tre strukturelle utfordringer som gjør life science-investeringer spesielt krevende: enorme kapitalbehov, lange tidshorisonter og svært lav sannsynlighet for suksess.
– I kreftforskning er historisk suksessrate rundt 3,4 prosent, sa Lo.
Dette gjør at kapitalen ofte klumper seg rundt «trendy» områder der man allerede har sett suksess, noe som kan gi farlig konsentrasjon.
– Venturekapital er glimrende for programvare, men dårlig tilpasset bioteknologi, sa Lo, og tok til orde for mer langsiktige, diversifiserte investeringsmodeller – med klare paralleller til den norske oljefond-modellen.
Ikke drep ideer – stopp finansiering
Panelet var samstemte om at det er viktig å skille mellom å stoppe prosjekter og å stoppe finansiering.
– Vi dreper ikke prosjekter. Vi legger dem på hylla, sa Ingber, og beskrev hvordan ideer ofte får nytt liv når teknologi eller kunnskap modnes.
Gertler mente mange prosjekter feiler fordi de kobles til feil type kapital for tidlig.
– Hvis du gjør noe til et venture-prosjekt før det er klart for det, dreper du det – ikke på grunn av teknologi, men på grunn av finansiering, sa han.
Rådet til norske forskere
Budskapet fra scenen var tydelig: Skal Norge lykkes med å bygge investerbare life science-selskaper, må man tenke helhetlig fra start. Det handler ikke bare om bedre forskning, men om riktige strukturer, riktig kapital til riktig tid – og tålmodighet nok til å la ideer modnes.
– Vitenskap skjer ikke lineært, minnet Andrew Lo om. – Derfor trenger vi finansielle modeller som tåler nettopp det.
