KOMMENTAR:
«Beslutningsforum har ikke et kommunikasjonsproblem – det har politikerne»
Når helseministeren ber Beslutningsforum forklare nei-vedtak bedre, beskrives det som et kommunikasjonsproblem. I realiteten er det et politisk problem. Beslutningsforum forvalter budsjetter og prioriteringsrammer fastsatt av politikerne, men må stå alene når konsekvensene av systemet blir upopulære.
Publisert
Sist oppdatert
Et prioriteringssystem som oppleves som rettferdig og forståelig, trenger i utgangspunktet ikke en egen kommunikasjonsplan for å forklare hvorfor livsviktige legemidler får nei. Når regjeringen nå ber de regionale helseforetakene og Direktoratet for medisinske produkter om å utarbeide en kommunikasjonsplan, er det et tydelig signal om at tilliten til systemet er under press.
Et politisk ansvar forkledd som kommunikasjon
Forklaringsproblemet til Beslutningsforum handler ikke om ett enkelt hensyn, men om tre – som må veies mot hverandre. Prioritering av legemidler i Norge bygger på en samlet vurdering av nytte, alvorlighet og ressursbruk. Et legemiddel prioriteres høyere og har større sannsynlighet for å bli innført jo større forventet helseeffekt det har, jo mer alvorlig sykdommen er, og jo lavere prisen er i forhold til nytten. Det er i dette samspillet beslutningene fattes – og det er også her kommunikasjonen ofte bryter sammen.
Når både pris og betalingsviljen er hemmelig
Alt hadde vært enklere dersom legemiddelprisene var åpne. Men hemmelighold av priser er et politisk valg, forankret i Stortinget, med den begrunnelsen at åpenhet kan svekke viljen til å gi rabatter. Det er et forståelig argument. Samtidig innebærer det at sentrale premisser for prioriteringsbeslutningene holdes skjult for offentligheten.
Mer problematisk er det at myndighetene heller ikke er åpne om den veiledende betalingsviljen – terskelverdien – som i praksis ofte er avgjørende for utfallet. I Norge ligger disse grensene normalt mellom 275 000 og 825 000 kroner per vunnet kvalitetsjusterte leveår (QALY), avhengig av sykdommens alvorlighet. Likevel opplyser Beslutningsforum aldri eksplisitt hvilken betalingsvilje som faktisk legges til grunn i den enkelte sak.
Fremstår lukket og vanskelig å etterprøve
Ideelt bør et nei-vedtak gjøre rede for hvorfor nytten ikke anses tilstrekkelig, hvorfor alvorlig sykdom likevel ikke veier tungt nok, eller hvorfor ressursbruken vurderes som urimelig høy. Når disse vurderingene presenteres uten konkrete referanser til betalingsvilje, blir forklaringen ufullstendig. Resultatet er et system som fremstår lukket og vanskelig å etterprøve.
Et forklaringsgap som ikke kan kommuniseres bort
Her ligger også et mulig rom for reell åpenhet. Dersom myndighetene tydeliggjør hvilken betalingsvilje som faktisk legges til grunn i enkeltsaker, vil ansvaret plasseres der det hører hjemme. Et nei kan da forklares med at prisen – selv etter forhandlinger – overstiger den politisk fastsatte betalingsviljen.
Åpenhet om betalingsvilje vil selvsagt ikke løse prioriteringsproblemene. Men åpenhet vil gjøre det umulig å late som om det er et kommunikasjonsproblem. Når Beslutningsforum sier nei, er det i realiteten et politisk valg som materialiserer seg – og det ansvaret kan ikke kommuniseres bort.
Nei-vedtakene kan sikkert forklares bedre av Beslutingsforum, men bedre forklaringer løser ikke prioriteringsproblemene. Nei-vedtakene i Beslutningsforum følger av politiske rammer for betalingsvilje – og det ansvaret kan ikke kommuniseres bort.
