Kronikk:

«Hvordan vil Ola Nordmann fordele helsekronene våre?»

«Når 78 prosent av befolkningen er villige til å prioritere behandlinger som får folk tilbake i arbeid, kan vi ikke overse denne preferansen – da mister prioriteringssystemet sin legitimitet» skriver Navneet Bhuller og Thomas Hansen, som jobber med markedstilgang i Sanofi. 

Publisert

Mange har sett frem til fremleggingen av den nye Prioriteringsmeldingen for å få svar på hvordan regjeringen vil løse fremtidige utfordringer med en aldrende befolkning, urolig verdenssituasjon og færre helsearbeidere. 

TAR DEBATTEN: Navneet Bhuller og Thomas Hansen i Sanofi Norge.

Dessverre inneholder meldingen få betydningsfulle endringer. De store utfordringene forblir uløste: mangel på helsearbeidere, et for langsomt evalueringssystem for nye legemidler, og manglende evne til å innta et helhetlig samfunnsperspektiv.

Et system uten befolkningens stemme

Mest påfallende er fraværet av befolkningens preferanser i prioriteringsbeslutninger – stikk i strid med meldingens eget mål om at “prioriteringer skal ha legitimitet i befolkningen” (1). 

Hvordan man skal oppnå denne legitimiteten uten nødvendigvis å ha prioritert og tilpasset helsetjenestene til pasientens behov og verdier, er fortsatt ubesvart.

Hva mener nordmenn?

En fersk undersøkelse (2) fra Oslo Economics kaster nytt lys over hva nordmenn faktisk mener om helseprioriteringer. 

Resultatene er tankevekkende: Et stort flertall (78%) er villige til å prioritere behandlinger som får folk tilbake i arbeid, selv når dette gir mindre total helse for pengene. 

Mange støtter også prioritering av alvorlige sykdommer (58%) og sjeldne tilstander (38%), samt behandlinger som avlaster pårørende. Dette viser at befolkningen ser verdier langt utover det snevre målet om “mest mulig helse per krone”.

Rettferdig fordeling – men hva betyr det?

I prioriteringsmeldingen står det; «I tråd med regjeringens mål for helse- og omsorgspolitikken skal helse- og omsorgstjenestetilbudet innrettes og utvikles slik at vi får mest mulig god helse og mestring i befolkningen, rettferdig fordelt». (3).

En maksimering av helse skal med andre ord fordeles rettferdig. Hvordan skal man tolke begrepet rettferdig fordelt? Og hvem skal avgjøre hva som er rettferdig?

I dag legger systemet disse avgjørelsene til de fire administrerende direktørene i de regionale helseforetakene.

Arbeid som helsepolitikk

Særlig bemerkelsesverdig fra undersøkelsen er den sterke folkelige støtten for å prioritere behandlinger som får mennesker tilbake i arbeid.

I en tid der mangel på arbeidskraft er en av samfunnets største utfordringer, fremstår det som korttenkt at dette perspektivet nærmest er fraværende i prioriteringsmeldingen. Her går vi glipp av muligheten til å skape synergier mellom helse- og arbeidsmarkedspolitikken.

Forskjell på likt og likeverdig

Undersøkelsen avdekker også at befolkningen har en mer nyansert forståelse avrettferdighet enn det dagens system legger opp til. Der systemet behandler alle likt gjennom en matematisk fordeling av helsegevinster, ser folk forskjell på “likt” og “likeverdig”. 

De anerkjenner at ulike mennesker har ulike behov, og at reell likeverdighet noen ganger krever ulik ressursfordeling.

Å behandle alle pasienter likt for å maksimere total helse, kan stride mot prinsippet om likeverdighet i helsevesenet. Dette fordi behovet for helsehjelp og tilrettelegging varierer fra person til person og gjennom livet. 

Det at en elev som er avhengig av rullestol skal få tilrettelagt adkomst til klasserommet, vil de fleste være enig i. Tilsvarende bør en person med en arvelig genetisk sykdom få tilgang på et likeverdig behandlingstilbud som «resten» av befolkningen. Selv om dette medfører mindre helse totalt sett.

Lærdom fra nabolandene

Flere land har lykkes med å inkludere bredere samfunnsperspektiver i sine prioriteringsbeslutninger, uten at dette har gått på bekostning av systemenes legitimitet eller effektivitet. Tvert imot har det bidratt til mer treffsikre og sosialt akseptable beslutninger.

Nederland har inntatt et bredt samfunnsperspektiv der også produktivitetstap vektlegges, noe som har resultert i bedre tilgang til behandlinger som holder folk i arbeid og reduserer samfunnsøkonomiske kostnader. 

Storbritannia har etablert egne kriterier for sjeldne sykdommer, hvilket har gitt pasienter med sjeldne diagnoser mer rettferdig tilgang til behandling som ellers ville blitt nedprioritert i standardsystemet. 

Sverige vurderer hvordan påvirkning på pårørende kan inkluderes i beslutningsprosessene, en tilnærming som anerkjenner den betydelige uformelle omsorgen som ytes av familiemedlemmer og potensielt kan redusere langsiktige samfunnskostnader knyttet til pårørendes helseutfordringer. 

Tid for en større reform

Norge risikerer å bli hengende etter i denne utviklingen, med konsekvenser for både pasientgrupper med spesielle behov og for samfunnets totale ressursutnyttelse.

Tiden er moden for en mer omfattende reform av det norske prioriteringssystemet – en reform som tar innover seg både samfunnsøkonomisk fornuft, internasjonale erfaringer og befolkningens preferanser for å sikre et helsevesen som både er bærekraftig og har legitimitet i befolkningen.

Referanser:

1. Meld. St. 21 (2024–2025) Helse for alle – rettferdig prioritering i vår felles

helsetjeneste. Side 131

2. Beyond Severity. Oslo Economics 2024-64 Beyond severity – An assessment of

current approaches to health technology assessment in Norway and abroad | Oslo

Economics

3. Meld. St. 21 (2024–2025) Helse for alle – rettferdig prioritering i vår felles

helsetjeneste. Side 14.

Powered by Labrador CMS