Undersøkelse viser flere barrierer for bruk av tilgangsordningen
Tilgangsordningen for legemidler brukes langt mindre enn ventet. En ny spørreundersøkelse viser at mange klinikere ikke kjenner til ordningen, og at den oppleves som ressurskrevende, med uklare kriterier og svak forankring i egen organisasjon. Samtidig er deltakelsen i undersøkelsen lav.
Publisert
Da tilgangsordningen for individuell tilgang til legemidler ble etablert av helseministeren våren 2025, anslo myndighetene at ordningen ville generere mellom 100 og 150 søknader årlig. I praksis har volumet vært langt lavere.
Tidligere i år opplyste Jan Frich, leder i Beslutningsforum, at det kom 16 søknader i 2025, og pekte på manglende kjennskap blant klinikere som en sannsynlig forklaring.
Han har ikke oppgitt hvor mange av søknadene i 2025 som er blitt innvilget. Da HealthTalk omtalte ordningen i november, var det kommet 12 søknader. Tre av disse var innvilget.
Nå har Nye metoder publisert resultatene fra en spørreundersøkelse blant fagdirektører, fagsjefer samt avdelings- og klinikkledere i helseforetakene, som gir mer innsikt i hvorfor ordningen brukes lite.
Manglende kjennskap – men også svak forankring
På spørsmålet om hvorfor egen enhet ikke har vurdert å sende søknad til tilgangsordningen, svarer 33 prosent at de ikke kjenner til ordningen.
Samtidig viser undersøkelsen et tydelig skille mellom individuell kjennskap og forankring på arbeidsplassnivå. Nye metoder skriver at de fleste respondentene oppgir å være kjent med både tilgangsordningen og kriteriene for å søke, men hele 71 prosent svarer at det enten ikke er informert om ordningen på egen arbeidsplass, eller at de ikke vet om slik informasjon er gitt.
Kun 9 prosent av respondentene svarer at ordningen er «godt kjent» blant behandlende leger på egen arbeidsplass. 60 prosent mener den er «litt kjent», mens 18 prosent svarer at ordningen er «ikke kjent».
Har vurdert ordningen – men få søknader
Til tross for den svake forankringen svarer 55 prosent av respondentene at de har vært i en situasjon der tilgangsordningen kunne vært vurdert. 37 prosent oppgir at deres enhet har vurdert å sende søknad.
Dette står i kontrast til det lave antallet faktiske søknader som er sendt inn siden ordningen ble etablert.
Ressursbruk og uklare kriterier trekkes frem
Undersøkelsen peker også på andre barrierer enn kjennskap. 26 prosent oppgir arbeidsbelastning som en hindring for å utarbeide søknad, mens 19 prosent mener det er ressurskrevende å søke. 10 prosent svarer at kriteriene for ordningen er uklare.
På spørsmål om hva som kan bidra til at flere sender inn søknader, peker 32 prosent på behov for tydeligere definisjon av hva som menes med «klinisk eksepsjonell pasient». 29 prosent svarer at bedre informasjon om ordningen vil kunne øke bruken.
Begrepet «klinisk eksepsjonell» er et sentralt vilkår i ordningen, og brukes for å vurdere om en pasient skiller seg vesentlig fra pasientgruppen som lå til grunn da Beslutningsforum avslo å innføre et legemiddel.
På sine nettsider skriver Nye metoder at pasienten må «ha en vesentlig større nytte av behandlingen, en høyere alvorlighet av sykdommen, eller ha andre særskilte medisinske årsaker» for å skille seg fra gruppen som har fått nei i Beslutningsforum.
Begrepet bygger på prioriteringskriteriene nytte, alvorlighet og ressursbruk, men er ikke definert i medisinsk litteratur.
– Klinisk eksepsjonalitet er et kjempevanskelig begrep. Det er faktisk ikke ferdig definert, har Andreas Stensvold tidligere sagt til HealthTalk.
Stensvold er fagdirektør ved Sykehuset Østfold og én av åtte medlemmer i den interregionale vurderingskomiteen som avgjør hvilke pasienter som kan få behandling gjennom ordningen. Han har fortalt at komiteen har brukt mye tid på å diskutere hvordan begrepet skal tolkes i praksis.
Lav svarprosent
Spørreundersøkelsen ble sendt til 180 mottakere, men bare 65 personer svarte, noe som tilsvarer en svarandel på 36 prosent. Det gir et begrenset datagrunnlag, og resultatene må derfor tolkes med varsomhet.
Samtidig peker funnene i samme retning som kritikk som tidligere er fremmet mot ordningen – blant annet at den oppleves som ressurskrevende og at sentrale begreper er vanskelige å operasjonalisere i klinisk praksis.
Positive til ordningen som «sikkerhetsventil»
Til tross for utfordringene, trekker flere respondenter frem i fritekstfelt at det er positivt at ordningen finnes, og omtaler den som en viktig «sikkerhetsventil» for pasienter som faller utenfor beslutningene i Beslutningsforum.
Sekretariatet i Nye metoder jobber nå videre med resultatene. Blant tiltakene som vurderes, er å gjøre ordningen bedre kjent blant klinikere nasjonalt.
