Sverige åpner for økt betalingsvilje for legemidler – Norge utreder til 2028

Den svenske regjeringen ber nå Tandvårds- och läkemedelsförmånsverket (TLV), Sveriges svar på Direktoratet for medisinske produkter (DMP), analysere om betalingsviljen for legemidler bør endres.

Oppdraget inngår i en bredere gjennomgang av hvordan utviklingen i det internasjonale legemiddelmarkedet påvirker Sverige. TLV skal blant annet vurdere om tilgangen til kostnadseffektive legemidler påvirkes av dagens betalingsvilje, og om endringer kan bidra til bedre tilgang for svenske pasienter.

Samtidig har Norge valgt en mer avventende prosess. DMP og Helsedirektoratet anbefalte tidligere i år ingen midlertidig justering av alternativkostnaden, og Stortinget har bedt regjeringen utarbeide et nytt og mer robust norsk estimat. Arbeidet skal etter planen være ferdig høsten 2028, med en delrapport høsten 2027.

En forskjell mellom de to prosessene er hvilke hensyn som trekkes inn. I Norge har DMP vært tydelig på at vurderingen av alternativkostnaden ikke tar hensyn til politiske spørsmål eller økonomiske insentiver knyttet til forskning og utvikling. I Sverige er regjeringens nye oppdrag til TLV koblet til pasienttilgang, internasjonale markedsendringer og Sveriges posisjon som legemiddelmarked og life science-nasjon.

LMI: – Oppsiktsvekkende for Vestre

Barbara Suter, direktør for legemiddeltilgang i Legemiddelindustrien (LMI), mener den svenske prosessen bør få helseminister Jan Christian Vestre til å reagere.

– For helseminister Jan Christian Vestre bør det være oppsiktsvekkende at den svenske sosialministeren slår fast at lave legemiddelpriser aldri kan være et mål i seg selv. I Norge er nettopp lavest mulig pris et eksplisitt legemiddelpolitisk mål, sier Suter til HealthTalk.

Hun mener Sverige nå tydeligere enn Norge kobler betalingsvilje til spørsmålet om pasienttilgang.

– Sverige erkjenner at systemet må balansere to hensyn samtidig: kostnadseffektivitet og pasienttilgang, og derfor handler de nå. Regjeringen har gitt TLV i oppdrag å vurdere om betalingsviljen bør justeres i lys av internasjonale og geopolitiske endringer, sier Suter.

Hun mener forskjellen til Norge er tydelig.

– I Norge skal vi vente i flere år på nye utredninger samtidig som regjeringen har signalisert at utredningen ikke skal ta inn over seg geopolitiske endringer. Det har sendt et uheldig signal til internasjonale selskaper, og vi er bekymret for at norske pasienter vil få senere tilgang og ikke tilgang i det hele tatt, sier hun.

Suter oppsummerer forskjellen slik:

– Den svenske tilnærmingen handler om hvordan de kan sikre tilgang for pasienten. Norge handler det fortsatt bare om lavest mulig pris.

Skal vurdere betalingsvilje

I en pressemelding skriver det svenske Socialdepartementet at TLV får et endret oppdrag. Myndigheten skal analysere hvordan utviklingen i det internasjonale legemiddelmarkedet påvirker forutsetningene for kostnadseffektiv legemiddelbruk i Sverige.

Som del av dette skal TLV også analysere om tilgangen til kostnadseffektive legemidler kan påvirkes av en endret betalingsvilje.

Oppdraget kommer samtidig som Sveriges sosialminister Jakob Forssmed (KD) i en debattartikkel peker på at det internasjonale legemiddelmarkedet er i endring. Han skriver at Sverige lenge har vært en ledende life science-nasjon, men at landet ikke kan ta tilgang til nye legemidler for gitt.

Forssmed viser til at beslutninger i andre deler av verden påvirker hvilke legemidler som utvikles, produseres og lanseres også i mindre markeder som Sverige.

Han understreker samtidig at Sverige fortsatt skal ha kontroll på kostnadene og bruke fellesskapets penger klokt. Men han skriver også at lave legemiddelpriser aldri kan være et mål i seg selv, og at Sverige må sikre at pasienter får tilgang til viktige legemidler i tide.

Norge har utsatt avgjørelsen

I Norge bygger dagens system på en alternativkostnad på 275 000 kroner per gode leveår, som justeres opp etter sykdommens alvorlighet. Kritikere har pekt på at det grunnleggende anslaget ikke har vært justert på mange år, og at betalingsviljen derfor i realiteten er blitt svekket gjennom pris- og kostnadsvekst.

DMP og Helsedirektoratet konkluderte likevel tidligere i år med at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for en midlertidig justering. De pekte blant annet på behovet for et sikrere norsk estimat og advarte mot at en endring kan føre til store omprioriteringer i helsetjenesten og fortrenge annen behandling.

Stortinget har nå bedt regjeringen komme tilbake med et nytt estimat for alternativkostnaden i helse- og omsorgstjenesten. Saken skal etter planen legges frem høsten 2028.

Storbritannia har allerede hevet terskelen

Sverige er ikke alene om å vurdere betalingsviljen på nytt.

I Storbritannia har NICE allerede hevet terskelen for kostnadseffektivitet fra 20 000–30 000 pund til 25 000–35 000 pund per QALY. Endringen trådte i kraft i april 2026.

NICE har anslått at endringen kan føre til at ytterligere tre til fem legemidler eller indikasjoner anbefales hvert år.

Det britiske grepet er blitt sett i sammenheng med en bredere legemiddelpolitisk prosess, der tilgang til nye behandlinger, life science, industriutvikling og internasjonal legemiddelpolitikk er blitt koblet tettere sammen.

For LMI er utviklingen i Storbritannia og Sverige relevant for den norske debatten.

Suter mener Norge risikerer å sende et svakt signal til internasjonale legemiddelselskaper dersom betalingsvilje kun behandles som et spørsmål om alternativkostnad og ikke som del av en bredere tilgangs- og legemiddelpolitikk.

– Det har sendt et uheldig signal til internasjonale selskaper, og vi er bekymret for at norske pasienter vil få senere tilgang og ikke tilgang i det hele tatt, sier hun.

Kan påvirke den norske debatten

Utviklingen i Sverige kan gi ny kraft til den norske diskusjonen om terskelverdi og betalingsvilje.

Norge har tradisjonelt vektlagt de tre prioriteringskriteriene nytte, ressursbruk og alvorlighet i beslutninger om nye legemidler. Forsvarere av den norske modellen peker på at terskelverdien nettopp skal uttrykke hva helsetjenesten må gi avkall på når nye tiltak innføres.

Kritikerne mener på sin side at dagens system ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg endrede internasjonale rammevilkår, legemiddelselskapenes lanseringsstrategier og betydningen av rask tilgang for norske pasienter.

Den svenske prosessen setter dermed et nytt spørsmål på dagsordenen også i Norge: Skal betalingsvilje for legemidler bare vurderes som et helseøkonomisk spørsmål, eller også som et virkemiddel for å sikre pasienttilgang i et mer krevende internasjonalt marked?