9 av 10 pris-nei som kom tilbake, endte med ja – hvorfor sa Beslutningsforum først nei?

HealthTalks database viser et tydelig mønster: Når Beslutningsforum sier nei fordi prisen vurderes som for høy, kommer saken oftest tilbake etter nye prisforhandlinger. I 13 av de 15 prisforhandlingsforløpene som returnerte til Beslutningsforum, endte sakene til slutt med et ja. 

Ingen bestrider hovedfunnet

Ingen av aktørene HealthTalk har bedt om kommentar fra, bestrider analysens hovedfunn.

– Funnene samsvarer godt med det bildet jeg som leder av Beslutningsforum har, skriver Jan Frich i sitt svar til HealthTalk.

Også Legemiddelindustrien (LMI) kjenner seg igjen.

– Disse tallene er årsaken til at LMI er opptatt av at vi må måle tiden fra EMA-godkjenning til norske pasienter faktisk får tilgang til legemidlet, skriver administrerende direktør Leif Rune Skymoen.

Johnson & Johnson trekker samme konklusjon.

– Funnene illustrerer at mange saker kan finne en løsning etter videre dialog og forhandlinger. Det er viktig for alle parter å se på hvordan vi kan redusere denne tiden slik at pasientene får tilgang raskt, skriver administrerende direktør Anne Sveaass.

Frich: Nei kan gi sterkere grunnlag

HealthTalk stilte alle aktørene det samme spørsmålet:

Har et første nei i Beslutningsforum i praksis blitt en del av prisforhandlingsprosessen?

Beslutningsforums leder Jan Frich avviser ikke problemstillingen. Han peker på at et første nei kan få en funksjon i den videre dialogen mellom Sykehusinnkjøp og legemiddelselskapene.

– Mitt inntrykk er at norske avdelinger eller representanter for legemiddelselskapene ofte må forankre sine pristilbud i besluttende organer høyere opp i eget selskap, og en nei-beslutning i Beslutningsforum kan gi et signal om mulighetsrommet for videre forhandlinger, skriver Frich.

Han beskriver dermed en mekanisme der et første nei kan gi den norske selskapsledelsen et sterkere grunnlag for å gå tilbake til internasjonale beslutningstakere og be om rom til å forbedre pristilbudet i neste forhandlingsrunde.

Samtidig understreker Frich at et nei ikke er et mål i seg selv. Tvert imot er ambisjonen å få sakene raskt tilbake til Beslutningsforum dersom partene kan finne en løsning.

– Beslutningsforum har som mål at flest mulig pasienter skal få tilgang til god behandling, der ressursbruken står i et rimelig forhold til nytten. Utgangspunktet er alltid: Hva skal til for at norske pasienter skal få tilgang til denne metoden? skriver Frich.

Han opplyser at Beslutningsforum derfor ber Sykehusinnkjøp ta initiativ til nye forhandlinger og at de ønsker sakene raskt tilbake dersom det finnes mulighet for en løsning.

– Når sakene i neste runde ender med et ja, vitner dette om at legemiddelselskapene viser vilje til å justere pristilbud og er løsningsorienterte, skriver Frich.

LMI og J&J ser ulikt på forhandlingsrundene

LMI beskriver i praksis den samme mekanismen, men fra industriens ståsted. 

Ifølge Skymoen er flere forhandlingsrunder en direkte konsekvens av det han omtaler som Norges mål om å kjøpe legemidler til lavest mulig pris.

– En direkte konsekvens av dette blir flere runder med forhandlinger før legemiddelselskapene kan møte myndighetenes priskrav, skriver han.

Han peker samtidig på at legemidler ofte faller i pris over tid, noe som gjør det lettere for selskapene å møte myndighetenes prisforventninger.

– Mens myndighetene venter på lavere priser, betaler pasientene kostnaden, skriver Skymoen.

Johnson & Johnson avviser at et første nei er en ønsket del av prisforhandlingene, men mener det er vanskelig å fastslå om flere runder i praksis er blitt en forventet del av prosessen. Målet er ifølge selskapet alltid å komme frem til en løsning så tidlig som mulig, slik at pasientene får rask tilgang til behandling.

– Vårt mål er alltid å komme frem til en løsning så tidlig som mulig. Når en behandling vurderes som viktig for pasientene, er det i alles interesse at beslutninger kan tas raskt og på et godt grunnlag. Vi mener at pasientenes ventetid før de får tilgang til innovativ behandling i Norge i mange tilfeller er for lang. Alle aspekter ved systemet som bidrar til å trekke prosessene unødig ut, bør derfor diskuteres åpent og forsøkes forbedret i fellesskap, skriver administrerende direktør Anne Sveaass.

Samtidig avviser hun ikke at HealthTalks analyse beskriver en utvikling i systemet.

– Det er vanskelig å si om flere forhandlingsrunder er blitt en «forventet» del av prosessen. Samtidig viser HealthTalks funn at mange saker som først får nei, senere kommer tilbake og ender med ja. Det kan tyde på at systemet i praksis har utviklet seg slik at verdien av en behandling, usikkerheten i dokumentasjonen og betalingsviljen først finner sin endelige balanse etter flere runder, skriver Sveaass.

– Det handler ikke bare om pris

Johnson & Johnson mener samtidig at HealthTalks analyse ikke bør tolkes som om alle sakene først og fremst handler om pris.

– Analysen dokumenterer ikke innholdet i prisforhandlingene. Det er viktig å være klar over at prisen bare er ett av elementene i en forhandling, skriver Sveaass.

Hun peker på at mange diskusjoner også handler om metodevurderingene og hvilke helseøkonomiske forutsetninger som legges til grunn.

Carvykti trekkes frem som eksempel.

HealthTalk-analyse: 87 prosent av pris-nei i Beslutningsforum endte med ja etter nye prisforhandlinger

Ifølge Johnson & Johnson var det særlig uenighet om hvilken komparator som skulle brukes. Selskapet mener Carvykti først ble innført da behandlingen ble vurdert mot det J&J oppfatter som riktig komparator.

– Da saken til slutt ble vurdert med den riktige komparatoren, ble også Carvykti innført. I en slik situasjon har det å finne hvilke forutsetninger som er riktige for klinisk praksis i Norge, mye mer å si for kostnadseffektiviteten enn prisen alene, skriver Sveaass.

HealthTalks gjennomgang sier ikke noe om hvilke konkrete forhold som førte til at de enkelte sakene senere ble innført. Den dokumenterer utviklingen i prisforhandlingsforløpene, men ikke innholdet i de konfidensielle forhandlingene eller de faglige avklaringene som kan ha funnet sted underveis.

Ulike forslag til raskere tilgang

På ett punkt er de tre aktørene samstemte.

Alle peker på tiltak som kan gi raskere eller mer treffsikre prosesser, men de vurderer årsakene og løsningene forskjellig.

Jan Frich mener Nye metoder allerede har redusert saksbehandlingstiden, men understreker at systemet fortsatt kan forbedres.

– Vi arbeider hele tiden med forbedringer. Jeg opplever at det er viktig at vi som representerer Nye metoder har en god og åpen dialog med LMI og selskapene slik at vi forstår hverandres perspektiv best mulig, skriver Frich.

Han peker særlig på tre områder:

• Tydeligere krav til dokumentasjon og raskere avklaringer,

• Tidligere identifisering av saker der alternative prisavtaler kan være aktuelle

• Tettere dialog mellom Nye metoder og legemiddelindustrien.

– Vi må så tidlig som mulig identifisere sakene hvor en alternativ prisavtale er aktuelt for å komme til målet, skriver Frich.

Han opplyser samtidig at Nye metoder og Legemiddelindustrien (LMI) er enige om å gjennomgå rammeverket for alternative prisavtaler på nytt gjennom et felles policynotat og et seminar høsten 2026.

Leif Rune Skymoen mener på sin side at den største utfordringen er at pasientene må vente for lenge mens prisforhandlingene pågår.

– Mens myndighetene venter på lavere priser, betaler pasientene kostnaden, skriver han.

Han mener derfor at prosessene må organiseres slik at nye legemidler kan tas i bruk raskere uten at forhandlingene trekker unødig ut.

Johnson & Johnson mener HealthTalks analyse også bør føre til en diskusjon om hvordan prosessene kan bli mer treffsikre.

– Når de samme sakene behandles på nytt etter relativt kort tid, bør vi også spørre om prosessen kunne vært mer treffsikker tidligere, skriver Sveaass.

Selskapet peker særlig på behovet for tidligere dialog om metodevurderinger, komparatorer og helseøkonomiske forutsetninger, slik at flere spørsmål kan avklares før saken kommer til Beslutningsforum.