Fosså og Glimelius: Bispesifikke antistoffer kan endre lymfombehandlingen – men infeksjoner blir en nøkkelutfordring
STOCKHOLM: Bispesifikke antistoffer trekkes frem som et av de viktigste utviklingstrekkene innen lymfombehandling på årets EHA. Men Alexander Fosså og Ingrid Glimelius advarer mot å se seg blind på effekten av nye immunterapier. – Det kan gå galt, og det kan bli langvarige problemer, sier Fosså.
Publisert
Under EHA i Stockholm møtte HealthTalk TV Alexander Fosså, overlege ved Radiumhospitalet, og Ingrid Glimelius, professor i onkologi og overlege ved Akademiska sjukhuset i Uppsala, til en samtale om de viktigste utviklingstrekkene innen lymfomfeltet.
Begge peker på at bispesifikke antistoffer nå tar en stadig tydeligere plass i behandlingen av lymfomer.
– Dette er året for de bispesifikke antistoffene. De ulike bispesifikke antistoffene er utrolig kraftfulle legemidler, både ved aggressive B-cellelymfomer og ved follikulære lymfomer, sier Glimelius.
Fosså peker særlig på frontMIND-studien, som undersøker om standardbehandlingen R-CHOP kan forbedres ved å legge til tafasitamab og lenalidomid. Studien viste en interessant gevinst i progresjonsfri overlevelse.
– Det som umiddelbart kan endre behandlingen vår, er de store randomiserte studiene som gir ganske sikre data på noe nytt. frontMIND viser en gevinst i progresjonsfri overlevelse som er interessant, sier Fosså.
Han trekker også frem den randomiserte Epcore-studien ved tilbakefall av storcellet B-cellelymfom, der epcoritamab er sammenlignet med standardbehandling.
– Det er også en positiv studie. Behandlingen har vi allerede tilgang til, så den vil kanskje ikke endre praksis like mye, men det er fint å få bekreftet at dette er et godt spor, sier Fosså.
Tror bispesifikke antistoffer flyttes tidligere
På spørsmål om hva som blir det neste store fremskrittet i lymfombehandlingen, peker både Fosså og Glimelius på at nye immunterapier kan flyttes tidligere i behandlingsforløpet.
Glimelius tror særlig bispesifikke antistoffer kan få en større rolle i primærbehandling.
– Jeg tror vi kommer til å se at de nye legemidlene – bispesifikke antistoffer, ADC-er og kanskje CAR-T – går inn i primærbehandlingen. Da kommer vi til å redusere risikoen for tilbakefall og behovet for tilbakefallsbehandling, sier hun.
ADC står for antistoff-legemiddelkonjugater, en behandlingsform der cellegift kobles til et antistoff for å levere behandlingen mer målrettet til kreftcellene.
Men når Glimelius blir spurt om hva hun tror mest på som neste store utvikling, svarer hun tydelig:
– Jeg tror bispesifikke antistoffer inn i primærbehandlingen. Det tror jeg faktisk.
Fosså deler vurderingen.
– Noen har erklært 2026 som de bispesifikke antistoffenes år. Jeg er helt enig med Ingrid i at dette har potensial til å endre noe stort for veldig mange pasienter, sier han.
Samtidig understreker han at feltet utvikler seg på flere fronter.
– Det er mange puslespillbrikker. Vi skal ikke glemme ADC-ene, CAR-T og in vivo CAR-T. Det er mange spennende nye puslespillbrikker, sier Fosså.
Infeksjoner blir en hovedutfordring
Glimelius mener samtidig at fagmiljøene må være oppmerksomme på en utfordring som går igjen på tvers av de nye immunterapiene: infeksjoner.
– På nesten hver eneste sesjon har jeg hørt om risikoen for infeksjoner. Vi går mer og mer mot CAR-T og bispesifikke antistoffer. Det er mer og mer immunterapi, og nesten alle studier ligger på 30 til 40 prosent infeksjonsrisiko, noen ganger 50 prosent, sier hun.
Hun tror dette vil prege oppfølgingen av lymfompasienter i årene fremover.
– Jeg tror vi kommer til å få en populasjon av lymfomoverlevere der infeksjoner blir et problem. Vi må bli bedre på forebyggende tiltak, sier Glimelius.
Hun skiller mellom infeksjonsbildet ved CAR-T og ved bispesifikke antistoffer.
– Etter CAR-T-behandling ser vi oftere akutte infeksjoner den første måneden. Men bispesifikke antistoffer er ofte kontinuerlig behandling, og da kan infeksjonene over tid bli et større problem, sier hun.
Hovedårsak til dødsfall uten tilbakefall
Fosså viser til at langtidskomplikasjoner etter CAR-T også var et viktig tema på EHA.
– Det var en større sesjon her som handlet nettopp om langtidskomplikasjoner etter CAR-T. Blant hovedårsakene til non-relapse mortality, altså dødsfall etter behandling som ikke skyldes tilbakefall av sykdommen, er infeksjoner hovedårsaken, også på lang sikt etter CAR-T. Det kommer foran sekundære maligniteter, sier han.
Glimelius sier at infeksjoner utgjør en svært stor andel av slike dødsfall.
– 74 prosent av non-relapse mortality er infeksjoner, sier hun.
Hun understreker at infeksjonsproblematikken ikke bare gjelder CAR-T.
– Både CAR-T og bispesifikke antistoffer har infeksjoner. Det har også cytostatika, men da er det gjerne seks kurer, og så er det over, sier Glimelius.
– Må være ganske nøkterne
Fosså mener det er avgjørende at fagmiljøene møter nye behandlinger med entusiasme, men også med nøkternhet.
– Det er veldig viktig å ta ned enhver hype rundt nye medisiner og tenke gjennom bivirkningsprofilene, sier han.
Han viser til erfaringene med CAR-T.
– Vi har gjort den erfaringen at vi var litt overentusiastiske i starten, og har måttet legge veldig mye vekt på å informere pasienter, pårørende og alle medbehandlere om at dette er kompliserte greier. Det kan gå galt, og det kan bli langvarige problemer, sier Fosså.
Han understreker at dette ikke betyr at behandlingene ikke skal brukes.
– Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det, men vi må være ganske nøkterne. Vi må unngå å skape falske forventninger og overbehandle folk vi helst ikke burde behandle, sier han.
Ulik bivirkningsprofil
Glimelius peker på at ulike CAR-T-behandlinger også har ulik bivirkningsprofil.
– Det er litt ulik bivirkningsprofil på de ulike CAR-T-behandlingene. Liso-cel har litt mindre bivirkninger i det akutte skiftet, og særlig litt mindre ICANS. Tecartus har hatt en del ICANS, sier hun.
ICANS er en nevrologisk bivirkning som kan oppstå etter CAR-T-behandling.
Glimelius mener dette illustrerer at behandlingsvalg ikke bare handler om effekt, men også om toksisitet, logistikk og pasientens samlede situasjon.
Fosså mener fagmiljøene må være like opptatt av å lære hvordan nye behandlinger skal håndteres, som av å få tilgang til dem.
– Vi må ha en proaktiv holdning til å lære og samle data, lage nye retningslinjer og spre kunnskap om hvordan dette skal håndteres, sier han.
Han legger til:
– Ethvert nytt legemiddel skaper mye etterarbeid for fagfeltene, og det må vi ha en aktiv holdning til.
Flere muligheter – vanskeligere valg
Selv om CAR-T, bispesifikke antistoffer og andre nye behandlingsformer kan gi store gevinster, mener Fosså og Glimelius at neste fase i lymfombehandlingen også vil handle om å bruke verktøyene riktig.
Flere behandlingsmuligheter gjør ikke nødvendigvis feltet enklere. Det øker behovet for riktig pasientseleksjon, bedre bivirkningshåndtering og tydelig informasjon til pasienter og pårørende.
Glimelius mener likevel utviklingen først og fremst er positiv.
– Det er morsomt å jobbe i en sykdomsgruppe der vi har mange nye verktøy. Når man møter noen og ikke har flere alternativer å tilby pasienten, er det utrolig trist. Når det kommer nyheter, blir vi glade, for da har vi flere ting å tilby, sier hun.
Fosså og Glimelius er dermed enige om hovedbudskapet: De nye behandlingene kan endre lymfomfeltet, men de må brukes med presisjon.
Da programleder Hans Anderssen bemerket at lymfomfeltet neppe blir enklere med flere behandlingsmuligheter, repliserte Fosså:
– Det er derfor vi har sånne som Ingrid.
