Norges nye medisinsjef: Vil ha raskere metodevurderinger og bedre beredskap 

Men hva betyr dette i praksis? I en podcast med HealthTalks redaktør Hans Anderssen forteller Ottersen om sine to store "supersatsinger": Effektivisering av metodevurderinger og styrking av beredskap og forsyningssikkerhet. Han går også inn på utfordringer med ventetider, prisforhandlinger og Norges plass i det internasjonale legemiddelbildet.

Prioritering – krevende, men nødvendig

Ottersen erkjenner at prioriteringer i helsevesenet ofte er upopulære og innrømmer at Norge, som andre land, ikke har klart å skape et system hvor alle blir fornøyd med beslutningene. Han peker spesielt på dilemmaet mellom å prioritere de sykeste og å investere i helseintervensjoner som gir størst samfunnsøkonomisk gevinst, for eksempel ved å få pasienter raskere tilbake i arbeid.

Han viser til at den kommende prioriteringsmeldingen til Stortinget vil gi mer føringer for hvordan slike avveininger skal håndteres.

– En viktig del av samfunnsoppdraget til Direktoratet er nettopp å bidra til at det norske samfunnet tar de valgene som er krevende, men som bør tas for at vi skal få mest mulig ut av medisinsk innovasjon og medisinske produkter, sier Ottersen. 

Se hele video-podcastepisoden her:

Men prioriteringer alene er ikke nok. Ottersen peker på at selve systemet for metodevurderinger må bli mer effektivt.

Supersatsing 1: Effektivisering av metodevurderinger

Metodevurderinger for nye legemidler har lenge vært en tidkrevende prosess i Norge, men Ottersen sier at DMP nå er på riktig vei. Saksbehandlingstiden har blitt redusert, og køen for å starte nye vurderinger er så godt som borte. Likevel mener han at systemet må bli enda mer effektivt og robust.

Ottersen forteller at DMP har satt seg et klart mål: Alle metodevurderinger som startes i år skal fullføres innen 180 dager.

For å redusere saksbehandlingstiden har DMP lansert en "supersatsing" med fem konkrete tiltak:

• Mobilisering av ressurser – Flere interne og eksterne eksperter rekrutteres for å styrke kapasiteten.

• Prosessforbedring – Interne rutiner gjennomgås og effektiviseres.

• Forenklinger for sjeldne sykdommer – En ny arbeidsgruppe ser på muligheter for raskere vurderinger av sjeldne sykdommer, hvor datagrunnlaget ofte er mer begrenset.

• Tidlig rekruttering av eksterne fageksperter – Som kan spare mye tid i vurderingsprosessen.

• Internasjonalt samarbeid – Økt samarbeid med Norden og EU om felles metodevurderinger.

Ottersen understreker at det ikke er nok å kutte saksbehandlingstiden – systemet må også bli mer bærekraftig og effektivt på lang sikt.

WAIT-rapporten: En misvisende sammenligning?

Den mye omtalte WAIT-rapporten fra legemiddelindustrien har skapt debatt om hvor lang tid det tar å få nye legemidler godkjent i Norge sammenlignet med andre land. Rapporten viser at norske pasienter i gjennomsnitt må vente 494 dager fra EU har godkjent et nytt legemiddel, til Beslutningsforum har godkjent det. I Danmark tar det 109 dager. 

Ottersen er kritisk til hvordan rapporten brukes i den offentlige debatten, spesielt sammenligningen med Danmark. Han påpeker at beslutningspunktene i de to landene er helt ulike, noe som gjør sammenligningen misvisende.

Samtidig er han klar på at ventetiden i Norge skal og må ned – både hos DMP og hos produsentene, som ofte bruker lang tid på å levere dokumentasjon.

 – En betydelig del av tiden som går fra markedsføringstillatelse til et vedtak i Beslutningsforum ligger hos produsentene, sier han. Tidstyvene er tiden det tar å levere dokumentasjon og oppklaringsprosesser underveis.

Han peker på at noen produsenter er langt raskere enn andre og at dette viser at industrien også har potensial for forbedring. De dårligste må lære av de beste, mener Ottersen. 

– Det er store forskjeller mellom produsentene . Noen er svært raske og effektive, mens andre bruker betydelig lengre tid. Vi håper jo at de som oss virkelig vil stå på for å redusere tiden de bruker, sier han.

Prisforhandlinger og terskelverdier

Prisforhandlinger mellom staten og legemiddelselskapene er ofte tidkrevende. Ottersen sier rett ut at enkelte selskaper setter innledende priser på et urealistisk høyt nivå, noe som forlenger forhandlingene unødvendig. Han mener at priser bør reflektere usikkerheten i effektdata, spesielt for legemidler til sjeldne sykdommer der effektdataene er svake.

– Dette en av de store utfordringene i moderne prioritering: Hvordan håndterer og prissetter vi den type usikkerhet. Svarene fra det offentliges side vil jo fort være at vi mener at prisen bedre skal reflektere den usikkerheten som tross alt finnes, enn det prisen gjør i dag. Det er det ene svaret. Og så er jo ikke nødvendigvis alle aktørene enige i det. Men en av tingene som kan redusere tiden fra markedsføringstillatelse til beslutning i Beslutningsforum er jo at prisen innledningsvis settes mer fornuftig. Det vil spare mye av den tiden som iblant går til forhandlinger om pris, sier Ottersen. 

Terskelverdien – altså hvor mye samfunnet er villig til å betale for et kvalitetsjustert leveår – ligger i Norge på rundt 275 000 kroner. Noen mener denne verdien er for lav sammenlignet med Sverige og Danmark, men Ottersen er ikke overbevist om at den nødvendigvis bør økes. Kanskje bør den snarere reduseres, sier han. En fersk studie i The Lancet tyder på at innføringen av nye legemidler i England har ført til et netto tap av helse, fordi mer effektive tiltak har blitt fortrengt. 

– Det er en påminnelse om at vi virkelig må være forsiktige med hva vi putter inn (av nye legemidler), fordi det som da faller ut kan være mer verdifullt, sier han. 

Supersatsing 2: Beredskap og forsyningssikkerhet

Den andre store satsingen til DMP handler om forsyningssikkerhet for legemidler. Ottersen trekker frem pandemien og IT-angrepet Cloudstrike som eksempler på hvor sårbart systemet kan være. Norge hadde i fjor 1139 mangelmeldinger på legemidler, men takket være apotekene og andre aktører ble de fleste problemene løst uten at pasientene merket det.

Likevel er Norge ikke godt nok forberedt på større kriser, sier han. DMP jobber derfor med å:

• Kartlegge og styrke beredskapslagre

• Etablere bedre samarbeidsstrukturer, også med Forsvaret

• Delta i felleseuropeiske innkjøp

• Utforske alternative løsninger som nasjonal produksjon og rasjonering

Ottersen er tydelig på at dette er et område som må prioriteres høyt de neste årene.

– Vi vet at neste store krise kommer, og vi må være bedre forberedt. Vi jobber med å kartlegge lagrene, forbedre samarbeidet med forsvaret og sikre felleseuropeiske anskaffelser, sier han.

Veien videre

De neste tre årene vil bli avgjørende, mener Ottersen. Hvis DMP lykkes, kan Norge få raskere metodevurderinger, bedre legemiddelberedskap og en mer effektiv legemiddelpolitikk. Men det krever både politisk vilje og samarbeid med industrien.

Når Ottersen ser tre år frem i tid, håper han å kunne si at Norge har:

1. Et mer effektivt og bærekraftig metodevurderingssystem

2. Bedre beredskap for både daglige mangler og store kriser

3. Mer datadrevet forvaltning, inkludert bruk av kunstig intelligens

4. Tettere samarbeid med Norden og EU

Referat

Nedenfor følger et fullstendig referat fra podcasten.

Hans Anderssen: Velkommen til HealthTalks podcast om legemidler og legemiddelpolitikk. Mitt navn er Hans Anderssen Andersen. I dag har jeg besøk av Trygve Ottersen som er direktør i direktoratet for medisinske produkter. 

Hjertelig velkommen skal du være, Trygve Ottersen 

Trygve Ottersen: Tusen takk 

Hans Anderssen: Vi ble veldig glad da du sa ja til å være med på podcasten, for du er relativt ny i stillingen. Du ble oppnevnt i statsråd i slutten av september, så rundt regnet fire måneder har du vært i jobben. Hvordan har det vært å ta over dette store direktoratet med over 300 ansatte?

Trygve Ottersen: Det har vært veldig bra. Enda bedre enn forventet egentlig. Både morsommere, men også enda mer meningsfullt. Selv om forventningene fra min side var høye der. Det har å gjøre med at utfordringene på det feltet her er store. Og det oppleves meningsfullt. Men også at mulighetene de neste årene er store.Og så har jeg allerede rukket å bli imponert og nesten glad i mange av folkene borte på Helsfyr.

Hans Anderssen: Trives du i jobben? Eller er dette en litt for stor munnfull? 

Trygve Ottersen: Nei, jeg trives veldig godt, som sagt, jeg synes at samfunnsoppdraget som vi har og der vi står, og de tingene vi skal prøve å få til de neste årene, er egentlig helt perfekt for min del. Så sitrer vi jo bare etter å komme i gang, komme videre og ikke minst også lære mer på veien. Jeg er jo fortsatt i en veldig morsom fase nå, ikke sant, der det for min del er nye ting jeg lærer hver dag i tillegg til at vi prøver å ikke kaste bort masse tid i starten, men virkelig komme i gang fra fra dag én sammen og blant annet få fart på noen av de satsningene som vi allerede har startet

Hans Anderssen: Det skal vi komme mer tilbake til. Du er relativt ung, eller egentlig veldig ung for en sånn jobb. 42 år. Du er en millennial generasjon Y hvis man skal bruke den beskrivelsen. Hvordan har DMP merket at du har tatt over roret, og hvordan vil de merke det fremover?

Trygve Ottersen: Oi, det er vanskelig for meg å svare. Hvordan de har opplevd det her 

Hans Anderssen: Hvordan er din lederstil?

Lederstilen min er nok ganske energisk, ganske visjonær på mange måter i form av at det som motiverer meg er jo de store målene, å tenke på hvor DMP kan være om tre år. Hvor kan vi i Norge på legemiddelfeltet og medisinsk produktfeltet være om tre år? Det er den type tenkning som virkelig motiverer meg og så se at vi har framgang mot den type mål. Så det er jo å ha klare ambisiøse mål og full fart og fokus på endring som er både min egen drivkraft i denne jobben og det jeg håper at vi skal få til sammen. Jeg er en type som liker å samarbeide og løse ting sammen med andre. Jeg kommer jo fra akademia, der gjør de jo også ting sammen. Men noe av det jeg savner Og som jeg virkelig liker med denne type jobb er jo at det er enda mer teamarbeid, og det er enda tettere på handling og faktisk virkemidler som mer umiddelbart betyr noe for verden. 

Hans Anderssen: Du beskrives som energisk med stor arbeidskapasitet. Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg? 

Trygve Ottersen: Den typiske arbeidsdagen er vel et eksternmøte, fem interne møter og 150 e-poster - de tre ingrediensene. Så utenfra ser det kanskje ikke ut som en fest, men innholdet er givende.

Hans Anderssen; Og når begynner arbeidsdagen for deg? For du har jo små barn også?

Trygve Ottersen: Det er ulike typer dager hjemme hos oss. Men en av de så starter det med barnehagelevering og levering på skole. Og så kan man jobbe utover dagen og utover kvelden. Og så bytter vi litt på hjemme.

Hans Anderssen: Og helgene er de hellige? Eller er de også fylt med arbeid? 

Trygve Ottersen: Nei, hva bør jeg si der? Nei, sannheten er nok at de ikke er så hellige. I den fasen som vi nå er i familien, så må jeg innrømme at jeg jobber der man kan. Og så vil nok kanskje skillet mellom jobb og fritid bli klarere om noen år.

Hans Anderssen: Og den jobben du har, det krever mye arbeid. Det er som du sier mange møter. Det er også internasjonale møter også. Og vi skal starte med et viktig tema som går på prioritering. For en av de sentrale oppgavene dere i DMP gjør er jo nettopp prioritering. Og du har omtalt deg som en prioriteringsentusiast. Det høres jo fint ut, men ofte står dere overfor vanskelige prioriteringer. Kan du beskrive hva det innebærer? 

Trygve Ottersen: Nei, det er jo litt rart å være prioriteringsentusiast, for det er jo egentlig ofte smertefulle valg. Jeg tror det som gjorde at jeg ble fascinert av det feltet eller den problemstillingen er den komboen: At det er veldig krevende, men også veldig viktig. Men det er jo ikke populære avgjørelser på noen måte. Og det merker vi også i direktoratet. Sånn som jeg tenker om det så er jo en viktig del av samfunnsoppdraget til Direktoratet nettopp å bidra til at det norske samfunnet tar de valgene som er krevende, men som bør tas for at vi skal få mest mulig ut av medisinsk innovasjon og medisinske produkter. Og det krever dessverre en del upopulære valg. Og så tror jeg også vi må tenke litt på at det er - så vidt jeg vet - også sett i et internasjonalt perspektiv - ingen land som har klart å lage et populært system som tar åpne eksplisitte upopulære avgjørelser eller som sier nei. Så det er vanskelig. Og det er selvfølgelig den delen av arbeidet vårt som får mest oppmerksomhet og ganske ofte kritikk fra mange kanter. Så utvilsomt en sentral del av vårt arbeid.

Hans Anderssen: Helse er jo kanskje et gode som det er tilnærmet ubegrenset etterspørsel etter. Og vi bruker jo store summer på helse, men ikke så mye på legemidler - 8 prosent av eller kanskje enda mindre av ressursinnsatsen i helsevesenet går til legemidler. Men jeg må spørre deg: Du skrev jo doktorgraden din om nettopp prioritering og da skrev du om hvordan vi skal fordele helsegodene: Til de som har det dårligst - altså de som er sykest eller skal vi fordele mer helse. Og innsats og legemidler til grupper der pengene kaster mest av seg? Og da er vi jo rett inne i denne prioriteringsmeldingen som nå kommer snart til Stortinget. Og hva er svaret: Skal vi hjelpe de mest syke eller der hvor pengene kaster mest av seg - for eksempel blant de som da er i arbeid Og som vi gjerne vil få tilbake i arbeid og som har arbeidskapasitet igjen?

Trygve Ottersen: Nei, jeg tiltrekkes jo av på mange måter de vanskeligste problemstillingene. Det doktorgraden tok for seg var jo det jeg opplever som nesten alle er enige i er den kanskje mest sentrale avveiningen i prioriteringsarbeidet, er mellom det å få mest mulig helse ut av pengene og det å prioritere de som er dårligst stilt. 

Noen ganger går de to målene sammen, andre ganger står de i et visst spenningsforhold.

Og når det gjelder kriteriene som vi bruker her i Norge så er jo det alvorlighetskriteriet og nyttekriteriet. Og så i Nye metoder og ellers i DNP så avveier vi jo de to hensynene og iblant er vi villige til å betale mer hvis tilstanden er alvorlig, etc. Så den avveiningen kommer jo inn i veldig mange situasjoner. 

Når det gjelder det andre du tar opp som handler om hvordan ta hensyn til forhold som gjerne går ut over det vi smalt tenker er helsetjenestens mål eller helsehensyn. Så er jo det en pågående debatt som blir spennende å se hvordan prioriteringsmeldingen håndterer nettopp i hvilke situasjoner og på hvilke måter det er legitimt å ta hensyn til arbeidsdeltagelse inn i prioriteringsbeslutninger i helsetjenesten. Det treffer også et annet område. Jeg er jo med i det offentlige utvalget for Prioritering av folkehelsetiltak, og det er klart der kommer jo det hensynet opp på en litt annen måte for folkehelsetiltak som til dels må løses er utenfor helsetjenesten 

Hans Anderssen: Snakker vi da om vaksiner? Da snakker vi også om en sunnere befolkning generelt. For vi vet jo at nordmenn i likhet med amerikanerne blir stadig større, altså målt i BMI. Det er jo en sentral årsak til at vi får kreft, at vi får hjertekarsykdommer, at vi får andre følelsesykdommer.

Trygve Ottersen: Ja, så det er mange tiltak i helsetjenesten som påvirker og kan påvirke arbeidsdeltagelse. Og så er det et spørsmål i hvilke situasjoner vi bør ta dem inn i vurderingen og hvilke ikke. Der er det masse diskusjon i litteraturen og masse diskusjon tror jeg i mange samfunn. Og dilemmaet går jo på at fra ett perspektiv så virker det åpenbart at vi må ta hensyn til gevinster når det gjelder arbeidstiltagelse. Men så er det noen situasjoner der man opplever at det fremstår som urettferdig hvis man forskjellsbehandler inne i helsetjenesten mellom de som for eksempel er i ferd med å falle ut av arbeidslivet eller ikke eller de som allerede er ute av arbeidslivet. 

Jeg tror “Raskere tilbake" var en måte variant av det. Og jeg opplevde jo det selv da jeg jobbet i almenpraksis, så jeg hadde en uke der jeg hadde to nesten helt like pasienter som trengte samme behandling. Den ene var i fare for å gå ut av arbeidslivet, den andre var allerede ute av arbeidslivet. Og når du kan skrive “raskere tilbake” på henvisningen så fikk de veldig forskjellige ventetider. Og det vil noen oppleve som forståelig og andre oppleve som urettferdig. Så det er bare en type debatt vi må ha og prøve å finne en løsning.

Hans Anderssen: Før vi går over på et annet tema stiller jeg det siste spørsmålet om prioritering: Bør Norge prioritere annerledes? Bør vi prioritere det å få folk tilbake i arbeid blant de som fremdeles har arbeidsevne at mer av helseinnsatsen går inn der? 

Trygve Ottersen: Det er vanskelig å svare så bredt på synes jeg. Utvilsomt er det et kjempeviktig mål å få mest mulig av befolkningen tilbake i arbeidslivet, de som kan og de som har falt utenfor. Og så er det denne vanskelige titreringen av når og på hvilke måter Er det greit at vi eventuelt forskjellsbehandler inne i helsetjenesten for å få til det. Og der har jeg mange tanker, men da hadde vi trengt en sånn tre-timers podcast som vi snakket om i starten. 

Hans Anderssen: Vi får satse på det neste gang. Vi skal over til ventetider. For det er jo en akilleshel i direktoratet og i hele systemet for nye metoder. Og det har også blitt et mye større politisk fokus, kan vi si. Helseministeren har innført ventetider på sykehusene, men han har ikke valgt å sette ventelistekrav innenfor Nye metodesystemer, og ikke minst det som du representerer med metodevurderingene. Burde han gjøre det? 

Trygve Ottersen: Når det gjelder metodevurderinger så forholder vi oss til et mål om at de skal gjøres innen 180 dager. Og så har vi ligget over det i gjennomsnitt, og jobber nå knallhardt for å sikre at alle metodevurderinger som startes i år kommer under det målet på 180 dager. Så på den måten så har vi et klart mål og tidsfrist innenfor metodevurderingene.

Hans Anderssen: Og nå vet jeg at det ganske snart kommer nye tall på ventetider - en årsrapport fra dere og Beslutningsforum skal den 10. februar legge frem resultater på ventetider i hele Systemet for nye metoder. Kan du fortelle oss, går det riktig vei? Eller bremser det fremdeles opp? 

Trygve Ottersen: Det går riktig vei! Hvis vi ser på DMPs tall først så har gjennomsnittlig saksbehandlingstid gått ned jevnt og trutt de siste halvårene. Og så har vi nå ingen kø å snakke om - mens vi før hadde en ganske betydelig kø hos oss - når det gjelder å sette i gang metodevurderinger. Så den køen er så godt som borte. 

I tillegg har vi altså en reduksjon i saksbehandlingstid på de metodevurderingene vi har levert. Men det betyr ikke at vi er i mål, Og det er en av grunnene til at vi nå også lanserer det vi har kalt en supersatsing.

Hans Anderssen Anderssen: En Supersatsing?

Trygve Ottersen: Ja, fordi vi må klare å fortsette reduksjonen i saksbehandlingstid. Vi må gjøre den mer robust, og vi må klare det på tross av at behovet og kompleksiteten i metodevurderingene øker. Så målet vårt er på en måte et “moving target”. For å få til en forbedring, må vi først løpe så fort at vi først klarer å kompensere for den økte kompleksiteten i metodevurderingene. Og så skal vi samtidig få tiden ned. 

Hans Anderssen: Hva betyr dette programmet som du kaller Supersatsing? Hva konkret betyr det? 

Trygve Ottersen: Det er klart forventningene øker når du kaller det supersatsing. Men det det betyr er at vi har bestemt i DMP at vi også - vi snakker jo her om prioritering i samfunnet som er krevende og må gjøres. I tillegg så må vi jo prioritere hardt internt i DMP og vi har da bestemt oss for to supersatsinger eller to toppsatsinger. Den ene supersatsingen er da på metodevurdering. 

Og den tiltakspakken som ligger i korttidsmålet for supersatsingen som er redusert saksbehandlingstid, den utarbeider vi akkurat nå. Men jeg kan nevne fem sentrale tiltak som er sentrale i denne pakken.

Det ene er jo å mobilisere mer ressurser. Det handler jo om både å mobilisere personell som vi har internt inn mot metodevurderingene, men også rekruttering eksternt. Det andre er prosessforbedring som på en måte selvfølgelig er litt sånn internt, men som er viktig. Det er flere ting vi vil jobbe med for å prøve å effektivisere prosessen vår internt. Så er det to ting som på en måte henger sammen med det, men som egentlig handler om prosessen i stort. Det ene er hvordan vi håndterer sjeldenfeltet. Vi ser at en god del av de metodevurderingene der saksbehandlingstiden er høy, handler om sjeldne tilstander. Så nå vil vi gjøre en arbeidsøkt sammen med de andre aktørene i nye metoder for å se om det er betydelige forenklinger vi kan gjøre på det feltet. 

Vi har allerede gjort betydelige forenklinger på andre områder, blant annet denne PD-1/PD-L1-ordningen - hurtiginnføringsordning for immunterapi. Det er ikke sikkert vi kan få til noe tilsvarende på sjeldenfeltet. Men vi vil virkelig jakte på om det er noe vi kan gjøre på sjeldenfeltet, fordi det står for såpass mye av tidsbruken i DMP og i Nye metoder. 

Det fjerde er tidlig og rask rekruttering av eksterne fageksperter, som også er et område der vi tenker vi kan spare ganske mye tid. Vi kan spare ganske mye tid hvis vi får til det på en bedre måte enn i dag. Og for det femte og til slutt er det internasjonalt samarbeid. Nordisk samarbeid, der vi ser på oss selv som en pådriver og ønsker å få til flere fellesnordiske metodvurderinger, og opplever at vi har fått til det ganske effektivt på de som har gjort, men volumet er foreløpig beskjedent. Og så er det europeiske samarbeidet om metodvurdering som virkelig starter for fullt i år.

Hans Anderssen: Så denne superstarsingen, det er egentlig sentensen, i det som helseministeren har gitt dere i mandat i dette såkalte dialogmøtet som han etablerte i fjor sommer hvor han har gitt dere noen konkrete oppgaver for å få ned saksbehandlingssiden.

Trygve Ottersen: Ja, Vestres initiativ er en av flere input eller triggere for denne supersatsingen. Og et av målene med supersatsingen er nettopp å få ned saksbehandlingstiden. Men på litt lengre sikt ser vi jo bredere enn dette: DMP, men også sammen med aktørene i Nye metoder, må jobbe for å få et effektivt og mer bærekraftig metodevurderingssystem i Norge og det krever mer enn å “bare” i anførselstegn å få ned saksbehandlingssiden på metodevurderinger. 

Hans Anderssen; I fjor sommer kom denne WAIT-rapporten fra Legemiddelindustrien (LMI). Og det var jo denne rapporten som var grunnen til at helseministeren etablerte dette dialogmøtet mellom partene, altså dere, Sykehusinnkjøp, Beslutningsforum og legemiddelindustrien. Jeg vet at dere har vært kritiske - Ikke du nødvendigvis, men i hvert fall din forgjenger Audun Hågå har vært kritisk til tallene i denne rapporten. Hva er sant? Er det WAIT-rapportens tall som sier at Norge er dobbelt så trege i forhold til danskene, eller er det de tallene som lederen i Beslutningsforum Terje Rotwelt og du forteller?

Trygve Ottersen: WAIT-rapporten minner oss om en utfordring: At vi må jobbe med saksbehandlingstiden i Norge. Så det er utvilsomt viktig, og det gjelder jo alle tallene vi ser på, både ventelistetallene fra Nye metoder, DMP-tallene og WAIT-rapporten. Så hvis vi ser på det aspektet, så er det uproblematisk, tenker jeg. Vi må jobbe hardt, både vi og industrien for å få ned saksbehandlingstiden. 

Men problemet med WAIT-rapporten som jeg også selv mener, er at vi har brukt den på en måte i Norge som jeg opplever som villedende og som forvirrer mange. Og det er for eksempel når den sammenlikner ventetidene i Norge med danske ventetider. Rapporten sammenligner sluttpunktet når et legemiddel er innført i Norge og Danmark og det beslutningspunktet er svært forskjellige i de to landene. Det er på en måte ikke bare som å sammenlikne epler og pærer. Det er så forskjellig at det er misvisende å sammenligne det man måler i Danmark med det man måler i Norge. I Norge så er jo sluttpunktet en ja-beslutning I Beslutningsforum. Det er en veldig konkret beslutning som rimelig umiddelbart gir alle i Norge som trenger det, ikke sant offentlig støttet behandling. Men sluttpunktet i Danmark er at legemidlet kommer på en prisliste på apotekene, som er noe veldig, veldig annet. Så det der er ganske viktig også for et større poeng som vi alle er parter i, det er den offentlige debatten - at det er viktig at vi holder unna det som er direkte misvisende

Hans Anderssen; Så det er viktig selvfølgelig for helseministeren, og for dere og for industrien at dere blir enige om tallene, klarer dere det? 

Trygve: Detaljene i tallene er ikke så viktig Men vi jobber og skal fortsatt jobbe med å prøve å bli så enige som mulig om det. Og jeg tror ikke vi er så langt unna. Så er det ikke så farlig så lenge vi er enige om hva som trengs å gjøres og prioriterer de riktige tingene. Og det er der igjen, jeg mener at sammenlikningen med Danmark i WAIT er en distraksjon som vi ikke trenger.

Hans Anderssen: Uansett så mener du at ventetidstallet for Norge er for dårlig. Så det er det dere jobber med å få tiden ned? 

Trygve Ottersen: Absolutt, så det har vi vært klare hele tiden. Saksbehandlingstiden i DMP og i Norge må ned. Og det mener vi gjelder vår tidsbruk. Og så mener vi - og det opplever jeg at industrien sier selv også - at de også kan og bør få ned sin andel av tidsbruken. 

Hans Anderssen: Ja, ikke sant, og det er et nøkkelpunkt for det har vært sagt helt opp til statsråden At legemiddelindustrien står for halvparten av tiden som går med til å vente på at legemiddel skal komme opp til beslutning. Det står legemiddelindustrien for. Og det hører vi jo igjen og igjen. Men hva tenker du om det? Det er jo du som sitter på disse tallene: Er dette sant? 

Trygve Ottersen: De oppdaterte mer presise tallene på det kommer i vår årsrapport som er rett rundt hjørnet. Men det er ingen tvil om at de viser at en betydelig andel av tidsbruken fra et legemiddel får markedsføringstillatelse i Norge til en beslutning i Beslutningsforum står industrien for. Det handler både om tiden frem til man leverer dokumentasjonspakke og det handler om oppklaringer underveis. Det er ubestridt at en god del av tidsbruken står DMP for, og vi må jobbe med å få den ned. Og så står industrien for en betydelig del. Og vi håper jo at de som oss vil virkelig stå på for å redusere den. 

Så er det et siste viktig punkt her. Og det er at variasjonen mellom de ulike produsentene er veldig stor, noe som du skulle tenke at indikerer at her er det potensial for de som ikke er de flinke i klassen til å steppe opp og bidra til kortere saksbehandlingstid og det bidraget som industrien har der. 

Hans Anderssen: Ja, så de tallene du sitter med viser at det er noen på godt statistisk språk er “outliers” altså noen legemiddelselskaper som er ekstreme, som bruker veldig, veldig lang tid?

Trygve Ottersen: Det er kjempevariasjon. Så det betyr jo at noen er vanvittig flinke, veldig raske, virkelig bidrar til at industrien står for en veldig liten del av den tiden det går fra markedsføringstillatelse til beslutning. Og så er det andre som tilsvarende bruker betydelig tid. 

Hans Anderssen: Vi må komme inn på det som en av de viktige punktene i supersatsingen din, altså det som går på sjeldne sykdommer. Vi ser jo at stadig flere saker som dere gjør metodevurderinger på og som etter hvert da kommer opp i Beslutningsforum. Det gjelder jo stadig oftere legemidler for behandling av sjeldne diagnoser eller små diagnosegrupper, også innenfor kreft. Det er noe av utfordringen at dette ofte er små studier vi snakker om. Det kan være ikke-randomiserte studier, altså uten kontrollarm og som ikke har det endepunktet som alle ønsker, altså totaloverlevelse. Og du nevnte at her skal dere gjøre konkrete ting. Hva konkret skal dere gjøre?

Trygve Ottersen: Arbeidsgruppen og prosjektet på sjeldenfeltet, den starter jo opp nå. Så jeg skal ikke foregripe hva de vil kunne foreslå av forenklinger. Men samtidig så må vi jo huske på at kunnskapskunnlaget ofte er dårligere, og det er da vanskeligere å gjøre metodvurderinger på den måten som vi pleier. Og det er en mye større usikkerhet ved beslutningstidspunktet. Og det er jo et av de store spørsmålene, Ikke sant? Hvordan skal vi håndtere usikkerheten? Og det strever alle land med. Det strever vi med på europeisk nivå, og det er noe av det gruppen skal se på.

Men så er det viktig å huske på at når det er stor usikkerhet og hvis vi da prioriterer et slikt legemiddel så kan jo det da potensielt gå ut over noen andre pasienter der vi er sikre på eller mer sikre på at de vil få helsegevinst av behandlingen. Så det er jo på en måte prioriteringens essens og problem.

Hans Anderssen: Du nevnte en arbeidsgruppe. Beskriv den: Er det en DMP-arbeidsgruppe eller har dere også med andre eksterne aktører?

Trygve Ottersen. Det er et samarbeid mellom aktørene i Nye metoder så vidt jeg kjenner til den arbeidsgruppen. Men jeg har enda ikke sett mandatet

Hans Anderssen: Så dette er rett og slett en nyhet. Så her kommer det noe spennende. Når vi snakker om sjeldne diagnoser, og som du sier: En betydelig grad av usikkerhet i effekten. Og når det er usikkerhet i en metodevurdering så vet vi jo at da blir det et lite problem eller et kjempeproblem med legemiddelprisen. For høy usikkerhet betyr at dere eller sykehusinnkjøp som forhandler prisen, de krever da en lavere pris. Hvordan skal legemiddelindustrien som selvfølgelig ønsker en høyest mulig pris og dere som regner dere fram til at her må vi ha en lav pris, hvordan skal dere klare å møtes på halvveien her?

Trygve Ottersen: Vi peker her på en av de store utfordringene i moderne prioritering: Hvordan håndterer og prissetter vi den type usikkerhet. Svarene fra det offentliges side vil jo fort være at vi synes at prisen skal bedre reflektere den usikkerheten som tross alt finnes, enn det det gjør I dag. Det er det ene svaret. Og så er jo ikke nødvendigvis alle aktørene enige i det. Men en av tingene som kan redusere tiden fra markedsføringstillatelse til beslutning i Beslutningsforum er jo at prisen innledningsvis settes mer fornuftig sett fra vårt perspektiv. Det vil jo spare ganske mye av den tiden som iblant går til forhandlinger om pris. Så et svar er jo at prisen faktisk bør reflektere den usikkerheten som er der. Og så vil det jo kanskje komme bedre dokumentasjon etter hvert.

Og et annet svar er jo det som diskuteres blant annet alternative prisavtaler. Nå er jo ikke det primært vårt bord, men det er selvfølgelig også et spor som de fleste aktørene både i Norge og mange andre land ønsker å utforske fremover. 

Hans Anderssen: Ja, for helseminister Jan Christian Vestre har jo gitt oppdrag til Beslutningsforum og partene i Dialogforumet at det skal komme flere slike alternative prisavtaler. Og la oss bare gå litt inn på slike avtaler. Altså det kan være betinget innføring og det kan være andre modeller som gjør at dere kan godkjenne et legemiddel tidligere, til en lavere pris. Og så eventuelt forhandle opp prisen etter hvert som det kommer bedre og sikrere kliniske data. Bør vi ha flere slike avtaler?

Trygve Ottersen: Det høres kanskje lett ut og høres ut som en veldig enkel og pragmatisk løsning. Men det er jo dessverre, som mange ting her mer komplekst enn dette. Det er jo veldig mange typer alternative prisavtaler som kan være aktuelle. Du nevner noen varianter. Og der har vi vel - selv om dette ikke er primært DMP-spor - så opplever jeg jo at aktørene virkelig er på søken og prøver å finne i hvilke tilfeller det gir mening å ha alternative prisavtaler, og hvordan de skal innrettes som du peker på. Og der har vi i Norge foreløpig ikke funnet svaret, i hvert fall på en måte som gjør at volumet foreløpig er særlig stort.

Hans Anderssen: Nei, for alternative prisavtaler er det veldig få av rett og slett. Din forgjenger Audun Hågå sa rett ut under Arndalsuka i fjor at legemiddelprisene ofte settes urealistisk høyt, og at det derfor går mye unødvendig tid til prisforhandlinger. Er det også din oppfatning?

Trygve Ottersen: Ja.

Hans Anderssen: Så du tenker at det er særlig da på legemidler til disse sjeldne sykdommene så er det mye å hente?

Trygve Ottersen: Ja, når usikkerheten er veldig stor så vil jo vi også mene at prisen bør reflektere det. 

Hans Anderssen: Opplever dere at industrien er negativ? Altså at de stritter imot dette? 

Trygve Ottersen: Vi opplever jo at industrien ønsker en høy pris. 

Hans Anderssen: Høyest mulig Ikke sant? 

Trygve Ottersen: Og så er nok det Audun mener at det er tilfeller der inngangen i forhandlingene er så høy at det da fra vår side i hvert fall er å vurdere som urealistisk og dermed er en av grunnene til at tiden blir lang. Men hvilken usikkerhet man vil akseptere i spesialisthelsetjenesten er jo Beslutningsforum sin avgjørelse. Så det skal jeg egentlig ikke blande meg så mye inn i. Det er litt annerledes selvfølgelig i primærhelsetjenesten. 

Hans Anderssen: Er det noe av problemet her, fordi en ting er jo prioritering, en annen ting er jo hvor mye ressurser som tilføres helsevesenet generelt og legemidler spesielt. Er det slik at det som kalles Terskeleverdien, altså det som samfunnet er villig til å betale for et kvalitetsjustert leveår, er ganske lavt i Norge. Terskeleverdien er - i hvert fall formelt - rundt 260-270 000 kroner. Er dette noe av utfordringen som bidrar til at det er vanskelig å komme til enighet om en pris på legemidler til sjeldne sykdommer? 

Trygve Ottersen: Det er en kjempeviktig og sentral problemstilling. Fordi kjernen i prioritering er jo å tenke på hva er det som fortrenges, hva er det som vi ikke får til hvis vi går for dette tiltaket som vi har foran oss. Og der er jo dette tekniske begrepet alternativkostnad hele nøkkelen: Hva er verdien av det som fortrenges? Og så er det notorisk vanskelig å si Hva er den faktiske alternativkostnaden i en gitt beslutningssituasjon. Og så har vi jo i Norge bestemt oss for at vi skal bruke eller ta utgangspunkt i 275 000 kroner, men åpner jo veldig tydelig for at den grensen kan være høyere hvis tilstanden er alvorlig. Og hvis du ser på tilstandene som kommer inn i Nye metoder så er jo nesten alle av de alvorlige, slik at man har en høyere betalingsvilje som regel enn 275 000 kroner.

Når det gjelder om den skal øke eller reduseres så er det fra vårt synspunkt åpent. Kanskje er det til og med riktig at den skal ned. Vi har jo en nylig studie i The Lancet som har blitt litt diskutert som viser at da man brukte den terskelverdien fra Karl Claxton & co som også var noe av grunnlaget for - i alle fall indirekte - en terskelverdi på 275 000 da prioriteringsmeldingen kom i 2016. Men det man har sett i Lancetstudien er jo at innføringen av nye legemidler har ført til et netto tap av helse i England, fordi det har fortrengt mer verdifulle ting. Og så er det masse metodiske spørsmål rundt dette og også om overføringsverdien til Norge. Og da har man brukt en terskel på 15.000 pund. Men det er en påminnelse om at vi virkelig må være forsiktige med hva vi putter inn, fordi det som faller ut kan være mer verdifullt. Og dermed var det et langt svar på ditt spørsmål: Fra vår side er det ikke åpenbart at terskelverdien bør økes. 

Hans Anderssen: Mange har stilt spørsmålet om Norge har en lavere betalingsgivlighet for et godt leveår, Altså det som dere på fagspråket kaller et kvalitetsjustert leveår sammenliknet med våre naboer i Sverige og Danmark. Er det korrekt? Jeg leser jo en del metodevurderinger fra dere og jeg leser tilsvarende metodevurderinger fra Sverige og Danmark. Og der ser jeg jo at ofte så konkluderer dere i DMP med større grad av usikkerhet og tvil om effekten av legemidlene.

Trygve Ottersen: Nei, svaret på det vet jeg ikke. Så vidt meg bekjent så har man ikke en like eksplisitt grense I Sverige og Danmark. Samtidig så ser jo vi i Norge - sånn er jo debatten - at her slås det ofte stort opp når vi i Norge sier nei til et legemiddel som Danmark og Sverige sier ja til. Og så har jeg begynt å følge med på nordiske medier, og da ser du også det motsatte i de situasjonene der Norge har sagt mer ja enn Sverige eller Danmark. Så slår de stort opp at se, “i Norge er de foran oss”. Men dette er jo anekdotisk. Men ut fra det bildet så synes jeg det er vanskelig å si at vi er mye strengere enn våre naboer.

Hans Anderssen: Vi skal ta en liten pause, Og kommer tilbake. Og da skal vi ta vårt siste tema. Da skal vi snakke om beredskap og forsyningssikkerhet, som er et viktig tema for Direktoratet og for Norge. 

Da er vi tilbake etter en kort pause. Vi sitter i studio med direktøren Direktoratet for medisinske produkter, Trygve Ottersen. I de siste minuttene skal vi snakke om beredskap og forsyningssikkerhet. Det er jo et tema som du har jobbet veldig mye med gjennom hele din karriere. 

Trygve Ottersen: Jeg har i alle fall jobbet med det i Folkehelseinstituttet, blant annet med smittevernberedskap og nå i DMP da før jeg begynte i den jobben som jeg er i nå. 

Hans Anderssen: For dette er jo også en av kjerneoppgavene til Direktoratet - ikke bare å gjøre metodevurderinger og gi innspill og råd til Nye metoder-systemet og Beslutningsforum. Dette er jo også en av de virkelig viktige kjerneoppgavene deres?

Trygve Ottersen: Absolutt, og det er også en av de oppgavene der vi må legge mest trykk på i utviklingen de neste årene i DMP og for Norges del. Så når jeg snakket om Supersatsinger tidligere i sendingen så har vi jo to slike. Jeg snakket om Metodevurdering tidligere og den andre supersatsingen vi har er nettopp på forsyningssikkerhet og beredskap. Og det er fordi at her er utfordringene og oppgavene så store og det er en ny oppgave for DMP og vi må virkelig prioritere dette veldig høyt de neste årene.

Hans Anderssen: Så hvordan vil du beskrive beredskapssituasjonen i Norge i dag? La oss gjøre det på to måter: Det ene er den løpende beredskapssituasjonen: Hvor god tilgang vi har på legemidler i en normalsituasjon og det andre: Hvordan vil en situasjon bli dersom Norge kommer i en krise, Og i verste fall en krig? 

Trygve Ottersen: Det er den todelingen og det er den måten vi også tenker på dette. At vi har en løpende utfordring med legemiddelmangel i Norge. Der har vi jo 1139 mangelmeldinger i fjor, som er betydelig. Men der må vi huske på at takket være apotekene og andre aktører så løser vi jo veldig mange av de manglene uten at pasienten merker det.

Det er fortsatt en stor utfordring fordi at vi bruker tid på det i apotek og ellers i Helstjenesten og i DMP. Men veldig mange mangler klarer vi å hindre går ut over pasientene, blant annet ved at man i apotek finner likverdig behandling, annen styrke, annen pakningstølse eller vi i DMP kan tillate utenlandske pakninger og andre tiltak.

Hans Anderssen: Så her er det ingen krise på noen spesiell måte?

Trygve Ottersen: Det er ikke Krise i den skalaen som vi straks skal snakke om som er de store Krisene. Så man sier at de vanlige manglene er små til moderate mangler som vi definitivt må ha oppmerksomhet på fordi volumet er så stort og fordi at noen av dem er jo betydelige. Vi har jo hatt kjente tilfeller rundt ADHD-medisiner og vi har hatt kjente tilfeller rundt flere av antibiotikane. Så de vanlige manglene er definitivt en betydelig utfordring også. 

Men så har vi det andre spektret og det er jo de store krisene. Neste store krise. Vi vet at neste store krise kommer. Vi vet at den på ulike måter kan forstyrre forsyningssikkerhet og beredskap for medisinske produkter. Så vi må også forberede oss på det. Og de scenariene vi har klarest for oss, og som vi fokuserer på: En er jo en ren isolert legemiddelmangel, der samfunnet ellers fungerer greit. Og der har jo DSB tidligere laget scenarier knyttet til insulin eller antibiotika. 

Men så har vi jo de krisene der vi vil få Forsyningssikkerhetsutfordringer som del av en større krise.

Hans Anderssen: Hvor alle landene rundt oss har den samme krisen. 

Trygve Ottersen: Ja, og og det er jo de tre scenariene som vi har mest oppmerksomhet på er jo en smittevernhendelse eller pandemi. Det kan være fugleinfluensa, men det kan også være andre ting. Så er det krig og konflikt - åpenbart.

Hans Anderssen: Som har kommet nærmere de siste årene 

Trygve Ottersen: Og den tredje er IT-sikkerhetsbrudd eller IT-hendelse Som vi fikk en påminnelse på Cloudstrike før sommeren Ikke sant? Hvor landene på hele bredden av forsynningskjeden berøres. Heldigvis så varte den kort, men mange apotekene måtte jo stenge.

Hans Anderssen: Den verste krisen er jo hvis det skulle bli en krig eller en der alle land rundt oss også får en tilsvarende utfordring. Har Norge beredskapslagere som er store nok til å klare oss gjennom en sånn krise? For vi trenger medisiner på sykehusene, blant annet til operasjoner og antibiotika. Og det er mange er jo kronikere i Norge som trenger løpende tilgang til medisiner. Har vi disse medisinerne tilstrekkelig på lager i dag? 

Trygve Ottersen: Jeg tror svaret er enkelt i den forstand at både helse- og beredskapsmeldingen Og nå Totalberedskapsmeldingen og egentlig alt annet vi gjør både i regjeringen og i helsesektoren handler jo om å styrke beredskapen opp mot scenarier som krig og konflikt. Men også Forsyningssikkerhet for å gå tilbake til vårt ansvarsområde i bredt. Så om vi har den beredskapen vi vil ha i dag, da er jo - Veldig enkelt - svaret er Nei. Vi vil styrke beredskapen vår. Og så er det nå sentralt - og derfor har vi også denne supersatsingen fra DMPs side: Hvordan kan vi mobilisere og få mest mulig fart på dette? Hvordan kan vi prioritere de riktige tingene? For her er det mange ting vi gjerne skulle gjort og veldig hard prioritering. Hva er det som er viktigst?

Hans Anderssen: Ja, ikke sant, for det er tusenvis av legemidler. Men hva er det viktigste? Hva er det som er livsnødvendig å ha for Norge i en gitt krisesituasjon?

Trygve Ottersen: I DMP jobber vi med å få bedre oversikt over de lagrene vi har. Vi prøver å sette opp bedre samarbeidsstrukturer for de aktørene som er sentrale for forsynssikkerhet og beredskap, inklusive forsvaret. Og vi forsøker å styrke det virkemiddelapparatet som vi har og som vi bruker til disse hverdagsmanglene, men som også vil være relevante under en krise. Og med virkemiddel her så mener jeg alt fra lager, som du er inne på, til anskaffelser inklusive felleseuropeiske anskaffelser, rasjonering som er et nytt virkemiddel vi har fått, produksjon etc.

Så hele settet med virkemidler er det jo nå vi setter inn støtet og utvikler sånn at vi er klare neste gang det smeller.

Hans Anderssen; Hvor godt vil du si at vi er forberedt I dag?

Trygve Ottersen: Det er veldig vanskelig å på en måte finne en skala der man kan kommunisere.

Hans Anderssen: Fra én til ti?

Trygve Ottersen: Det klarer jeg ikke på sparket, så det viktigste er: Hva gjør vi ikke sant? Jeg tror diagnosen er klar nok i forstand at vi er langt unna der vi mener vi bør være til at vi skal jobbe kjempehardt, altså at dette er virkelig på toppen av agendaen. Og igjen: Det er en grunn til at det er en supersatsing hos oss. Det er en av de to tingene som vi virkelig skal legge trøkk på: Vi skal prøve å mobilisere så mye ressurser som mulig, vi skal prøve å få til så mye som overhodet er mulig de neste to-tre årene. Og det er fordi akkurat det du sier: Vi er ikke så godt forberedt som vi ønsker å være.

Hans Anderssen: Nettopp! Og det kom jo ganske tydelig til uttrykk under koronavaksinen hvor vi takket være Richard Bergström - En svenske, litt tilfeldig - fikk tilgang til den vaksinen fra Pfizer og som resten av Europa fikk. Vi ble med i dette innkjøpet som de gjorde Det var flaks. 

Trygve Ottersen: Ja, jeg tror det er en av hendelsene som virkelig har brent seg inn hos mange tror jeg, og i hvert fall hos meg. Det er en av motorene og motivasjonene på en måte til å jobbe med forsynsikkerhet og beredskap. Det var jo nesten en redsel hos mange av oss i ukene der det så ut som vi kanskje ikke fikk vaksine mens hele Europa eller landene rundt oss fikk det. Og vi var nærmere enn mange trodde og mange kanskje fortsatt tror - og fikk da hjelp av Richard Bergström og Sverige. Med godvilje fra resten av EU-landene. Og dermed på en måte få vaksinen inn bakdøra via Sverige. Så det har satt en støkk i mange av oss hvor nærme vi var. Og det er jo en av grunnene til at det jobbes veldig hardt på øverste politiske nivå i Norge med å få til at Norge blir så fullverdig medlem av helseberedskapsarbeid i EU som mulig.

Hans Anderssen: Ja, så her er det ingen politiske bremser for EU-integrasjon?

Trygve Ottersen: Regjeringen har vært veldig klar på at det er et uttalt mål at Norge skal være så fullverdig integrert i det som noen ganger kalles EUs Helseberedskapsamarbeid i bredt som mulig. 

Hans Anderssen: Så du kan i hvert fall forsikre oss om at dere jobber nå intenst for å forbedre situasjonen. For som du vel egentlig sier: Den er i dag For dårlig. 

Trygve Ottersen: Det tror jeg er ukontroversielt. Vi er ikke der vi vil være med beredskap i Norge. Og det tror jeg heller ingen land i EU vil si de er. Og det er jo ikke så rart fordi vi har fått noen veldig tydelige påminnelser i det siste og egentlig hver dag, Ikke sant. Pandemien var en ting som ga oss en rekke påminnelser om hva som ikke var på plass både i Norge men også på europeisk nivå. Og så har vi disse løpende manglene som minner oss nesten hver dag om at forsyningssikkerheten og forsyningskjedene er sårbare. Og så har vi i tillegg det geopolitiske bildet. Det er jo ikke mulig å slå opp noe som helst sted nå uten å bli påminnet om at verden er et noe mer usikkert sted enn det var i hvert fall for noen år siden. Og de påminnelsene er alle med på å drive fram, opplever jeg, beredskapsarbeidet.

Hans Anderssen: En viktig jobb. Vi går mot en avslutning, Trygve Ottersen. Men vi startet denne podcasten med at du sa at du håper at du i løpet av de neste tre årene vil sette, jeg får sette mine ord på det da - "buemerke" - på arbeidet Til Direktoratet for medisinske produkter. Hvis vi teleporterer oss tre år fram i tid, hva vil du ha oppnådd da?

Trygve Ottersen: Sånn helt overordnet ønsker jeg virkelig at vi skal kunne se tilbake og si: Nå klarer vi Norge enda bedre enn før å få fantastisk medisinsk innovasjon og alle de medisinske produktene som tross alt er tilgjengelig til beste For norske pasienter og befolkning. Det er jo i mitt hode grunnen til at DMP eksisterer. Det er for å sikre at de store innovasjonene brukes til beste for pasienter og befolkning. Uten et godt DMP vil det ikke skje. Hvis vi gjør jobben godt, så kan vi bidra til at den verdikjeden: Innovasjon - Produkt -Helse fungerer så bra som mulig. Så det er den overordnede motivasjonen og målet.

Mer konkret: Så ønsker jeg virkelig at vi skal kunne se tilbake og si. De to supersatsingene gjorde at vi faktisk klarte å få til noe. På metodevurdering: Vi har et effektivt bærekraftig system i Norge. Det er en drøm. Nummer to: Vi er mye bedre forberedt for både å håndtere løpende mangler men også neste krise. 

Og så har jeg to andre ønsker som ikke er formulert som supersatsing, men som likevel jeg virkelig håper vi har fått til når vi ser oss tilbake etter tre år. Det ene er jo at vi har en enda mer datadrevet legemiddelforvaltning eller forvaltning av medisinske produkter. Inklusive at vi har klart å ta i bruk KI - Kunstig intelligens - der det er fornuftig. Så det er på en måte data og KI-delen. Og til slutt det som vi akkurat diskuterte: Europa og Norden, at vi enda mer er i et godt samarbeid med Norden og EU. Det er drømmen de neste tre årene. 

Hans Anderssen: Veldig bra. Før du forlater oss her i podcaststudioet Og går tilbake på jobben din. Så må jeg bare spørre deg: Hvem ville du anbefale at vi inviterte som den neste gjesten i podcasten?

Trygve Ottersen: Det er veldig mange det hadde vært spennende å høre fra og veldig mange åpenbare kandidater tenker jeg fra Norge. Jeg tenkte jeg ville heller egentlig foreslå noe annet, og det er å ta inn noen internasjonale kapasiteter som er på besøk i Oslo. Hanke de inn i studioet og få dem til å beskrive utfordringsbildet i sine land. Det kan være fra våre naboer, selvfølgelig Danmark og Sverige. Men også andre land fordi jeg opplever at vi i blant svartmaler med litt for bred pensel i Norge, hvordan situasjonen er i Norge, noe som gjør at når vi skal forbedre det norske systemet så blir det litt upresist. Så jeg ønsker jo at vi skal lære mye mer av andre land, både hvor Norge virkelig ligger etter, og derfor bør plukke opp gode ideer. Men også forstå bedre: Åja her er vi i Norge litt i forkant. Så vi trenger å få et mer nyansert bilde av hvor Norge er, og og jeg tror Det å ha Noen internasjonale podcastgjester vil kunne bidra til det 

Hans Anderssen: Absolutt, det er en global industri, og alle land sliter med de samme prioriteringsutfordringene som Norge. Trygve Ottersen Tusen hjertelig takk Det var et godt råd Vi skal følge det. Takk for at du kom til oss i studio, og snart på vei tilbake til nye møter. Mange takk!