LMI om Bekengs pekefinger mot industrien: – Ren ansvarsfraskrivelse
Helse- og omsorgsdepartementet har hovedansvaret for at nye legemidler ofte blir forsinket for norske pasienter, mener LMI. – Å hevde noe annet er ren ansvarsfraskrivelse, sier Barbara Suter, leder for pasienttilgang.
Publisert
Statssekretær Karl Kristian Bekeng uttalte nylig i HealthTalk at det ofte tar lang tid å få inn nødvendig dokumentasjon fra industrien når nye legemidler skal vurderes for det norske markedet.
Overfor HealthTalk avviser Barbara Suter, leder for pasienttilgang i Legemiddelindustrien (LMI), statssekretær Karl Kristian Bekengs uttalelser om at industrien er en vesentlig årsak til forsinkelsene.
– Bare departementet kan redusere tiden
Barbara Suter i LMI tilbakeviser denne fremstillingen og peker i stedet på departementets rolle.
– Det er Helse- og omsorgsdepartementet som har ansvar for det norske systemet – og dermed tiden det tar før pasienter får tilgang til nye legemidler, sier Suter.
Hun understreker at systemets oppbygning påvirker hvor raskt myndighetene får dokumentasjon fra industrien.
– Å hevde noe annet er ren ansvarsfraskrivelse. Helse- og omsorgsministeren må ta ansvar for å etablere et bedre system enn i dag, som ikke ber om ekstra dokumentasjon og lavere priser enn resten av Europa, sier hun.
LMIs leder for pasienttilgang mener statssekretærens uttalelser tyder på manglende forståelse.
– Statssekretærens uttalelser om at det er industrien som bruker lang tid viser at departementet dessverre ikke har forstått hvilke faktorer som påvirker tilgangen til legemidler i Norge.
Reagerer på særnorske krav
Suter viser til at norske myndigheter skiller seg fra andre europeiske land i synet på hva som er nødvendig dokumentasjon.
– Selskapene opplever at norske myndigheter har et annet syn på hva som er nødvendig dokumentasjon enn andre land
Hun forklarer at det tar tid å utarbeide dokumentasjon som er tilpasset særnorske vurderinger, og at dette er en sentral årsak til at prosessene trekker ut.
– Det er urovekkende at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har forstått at det er dette som gjør at det tar lang tid før norske pasienter får tilgang. Det tar lang tid å utarbeide dokumentasjon særskilt for norske myndigheter, og det tar lang tid å forhandle om pris fordi Norge krever noen av de laveste prisene i Europa.
– Norge har lav betalingsvilje
Suter reagerer også på Bekengs påstand om at Norge ikke har lavere betalingsvilje enn andre land.
– Jeg er overrasket over statssekretærens uttalelser om at Norge ikke har lavere betalingsvilje enn andre land.
Hun viser til at flere politiske føringer og virkemidler har lavest mulig pris som utgangspunkt, og at dette er bekreftet av regjeringen selv.
– En rekke fastsatte virkemidler har lavest mulig pris som føring – og det faktum at Norge har noen av de laveste prisene i Europa bekreftes av regjeringen selv, sier Suter, og peker på at dette nylig ble bekreftet i lovproposisjonen om endringer i Legemiddelloven og Apotekloven.
Suter trekker frem tre forhold som understreker Norges lave betalingsvilje:
Det særnorske legemiddelpolitiske målet om lavest mulig pris
Flertallsmerknaden i Stortinget under behandling av Prioriteringsmeldingen som sier at utfordringene i dagens prioriteringssystem blant annet handler om lav betalingsvilje
Systemet for refusjon, som inkluderer referanseprising (et gjennomsnitt av de tre laveste prisene i ni referanseland), utstrakt bruk av anbud, samt eksempler på økonomisk motivert off-label (bruk av legemidler utenfor godkjent indikasjon)
