Pasientorganisasjoner krever ny ventetidsmåling – Statsekretær peker på industrien

Nedenfor gjengis hele e-postutvekslingen mellom HealthTalk og Helse- og omsorgsdepartementet, med spørsmålene stilt av HealthTalk og svarene gitt av statssekretær Karl Kristian Bekeng. Merk: Svarene er gjengitt i sin helhet og uredigert, slik at leserne kan danne seg et selvstendig inntrykk.

Spørsmål 1 

Flere av de største pasientorganisasjonene i Norge mener dagens måte å måle ventetid på nye legemidler gir et feilaktig bilde av virkeligheten – fordi målingen stopper ved første vedtak i Beslutningsforum, og ikke ved faktisk tilgang for pasientene. Hva er helseministerens kommentar til denne kritikken?

Svar: 

Den totale tiden «fra produsent til pasient» avhenger av flere faktorer, og vi ser at mens Direktoratet for medisinske produkter har redusert saksbehandlingstiden med 25 prosent, har legemiddelfirmaene økt tiden det tar å få nødvendig dokumentasjon med nesten 30 prosent. Så er det klart at prisforhandlingene også kan ta tid. Denne tiden starter når både leverandør og Sykehusinnkjøp HF har mottatt utkast til metodevurderingsrapport fra DMP og avsluttes når leverandør har oversendt fullstendige prisopplysninger for å ferdigstille prisnotatet. Reell saksbehandlingstid hos Sykehusinnkjøp HF er også redusert fra 39 dager i 2021 til 23 dager i 2024, mens antall dager i påvente av prisopplysninger fra leverandør til Sykehusinnkjøp HF har økt fra 49 dager i 2021 til 71 dager i 2024. Det er viktig at industrien selv tar tak i dette slik at den totale saksbehandlingstiden går ned. Noen legemiddelprodusenter er meget raske, andre ikke. Så her har legemiddelprodusentene mye å lære av hverandre, og sørge for best mulig praksis.

Fakta/bakgrunnsinformasjon:

• For at et legemiddel skal bli tilgjengelig i Norge, må det først gis tillatelse for markedsføring av produktet i EU. Så må produsenten velge å ville selge sitt produkt i Norge: WAIT- undersøkelsen viser for eksempel at for en tredjedel av legemidlene har selskapene valgt å ikke markedsføre i Norge. Dette skyldes ofte kommersielle prioriteringer fra firma.

• Når firmaene søker å få sitt produkt inn i norske sykehus, vil Direktoratet for medisinske produkter gjennomføre en metodevurdering. Denne tiden har DMP klart å redusere med 25 prosent, med målrettede tiltak.

• For å vurdere produktene må produsenten dokumentere legemiddelets nytte og kostnadseffektivitet. Vi ser at DMP nå venter lengre på dokumentasjon fra legemiddelfirmaene, da denne tiden har økt fra 294 til 380 dager. 

 Spørsmål 2

Er helseministeren enig i at det bør innføres offentlig statistikk som viser den totale tiden fra markedsføringstillatelse til legemiddelet faktisk blir tilgjengelig for pasientene i det offentlige helsevesenet?

Svar: 

Regjeringen har som mål å gi rask og likeverdig tilgang til metodene, så lenge disse oppfyller prioriteringskriteriene – nytte, ressursbruk og alvorlighet. At noen metoder ikke umiddelbart godkjennes til den prisen selskapene forlanger, er en helt riktig og nødvendig prioritering av helsetjenestens ressurser. For enkelte medisiner er det snakk om kostnader opp mot å drifte et helt lokalsykehus. Å endre på dette ville kunne lede til at færre pasienter får tilgang til nye medisiner, eller at vi må prioritere ned ulike helsetilbud for å betale mer for legemidler med usikker effekt. Over halvparten av metodene som vurderes i Nye metoder godkjennes og finansieres for alle aktuelle pasienter nasjonalt.

Fakta:

• System for Nye metoder publiserer tall på tidsbruk i de ulike fasene frem til beslutning. For 2024 kan disse leses her: tidslinjer-nye-metoder_legemidler_2024-endelig.pdf

• I 2024 har Beslutningsforum for nye metoder tatt stilling til 108 (unike) legemidler, indikasjonsutvidelser eller nye kombinasjoner av legemidler. Av disse 108 sakene om legemidler ble 74 besluttet innført (tilsvarer 69 %) og 34 ble besluttet ikke innført (tilsvarer 31 %). En beslutning om å ikke innføre en metode kan skyldes at metoden ikke er kostnadseffektivt sammenlignet med tilbudet vi allerede har i tjenesten. I noen tilfeller er det stor usikkerhet om en ny metode eller legemiddel har den effekten man tror, også over tid.

Spørsmål 3

Flere organisasjoner hevder at dagens rapportering er «villedende» og i praksis skjuler viktige flaskehalser som nye prisforhandlinger og flere runder i Beslutningsforum. Mener statsråden at dagens rapportering gir pasienter og pårørende god nok innsikt?

Svar: 

Systemet publiserer tall fra innmelding til beslutning, og dette inkluderer tiden som går til prisforhandlinger. Formålet med registreringen er nettopp å synliggjøre tidsbruken i ulike faser og bidra til å forbedre systemet. Det er full åpenhet om tidsbruken og vi gjør det vi kan for å få ned saksbehandlingstiden som står på det offentlige. Dersom metoden får avslag etter den første behandlingen, kan den bli revurdert dersom det tilkommer ny informasjon av relevans for vurderingen. Pris for legemidlene er ingen naturgitt størrelse, og det er selskapene som bestemmer utgangspunktet for forhandlingene. I alle land vi sammenligner oss med, forhandles det om pris, men det er klart at dette kan bidra til å øke tiden til tilgang for pasientene. Som nevnt blir nesten 70 prosent av metodene som vurderes innført.

Spørsmål 4 

Er regjeringen villig tall til å be Nye metoder om å begynne å måle og publisere for faktisk pasienttilgang – slik de fleste andre europeiske land og WAIT-rapporten gjør?

Svar: 

Se første faktapunkt under spørsmål 2 som viser at det publiseres statistikk

Spørsmål 5

I artikkelen trekkes det frem eksempler på at det kan ta flere år – og i noen tilfeller nesten et tiår – før et legemiddel blir tilgjengelig, selv om det har vært behandlet flere ganger i systemet. Hva vil statsråden gjøre for å korte ned denne tiden og sikre bedre forutsigbarhet for pasientene?

Svar: 

Vi kan ikke gå inn i enkeltsaker. Dette er en faglig prosess som må få virke uten politisk inngripen i enkeltsaker. Regjeringen har ansvaret for å legge rammeverket, og vi har foreslått en rekke justeringer i prioriteringsmeldingen som ble lagt frem nå før påske. Generelt er høye legemiddelpriser er et globalt problem, og dersom metodene ikke innføres fordi dokumentasjonen er svak, eller prisen for høy, så vil dette kunne føre til ny behandling i systemet. Vi har ikke sett tall som sier at Norge har lavere betalingsvilje enn andre land. Over halvparten av metodene som vurderes i Nye metoder, godkjennes og finansieres for alle aktuelle pasienter nasjonalt. At noen legemidler og metoder ikke umiddelbart godkjennes til den prisen selskapene forlanger, er en helt riktig og nødvendig prioritering av helsetjenestens ressurser.