Kommentar:
Befring svarer Frich: «Systemet vil bli endret»
«Det særnorske systemet vil bli endret. Spørsmålet er når og av hvem: Domstolene eller Stortinget».
Publisert
Jan Frich skal ha ros for at han aktivt deltar i samfunnsdebatten som direktør for Helse Midt-Norge RHF og med styrelederoppdrag i systemet.
Det er forståelig at han forsvarer Beslutningsforum og systemet han er leder for. Intervjuet av meg dreide seg ikke primært om pris, selv om jeg viste til det enkelte har uttalt at Norge har blitt tilbudt samme pris som andre nordiske land som nå benytter metoden. Det dreide seg om systemet, og der har jeg samme kritikk som i evalueringen av Nye behandlingsmetoder (Proba, 2021).
Kritikken her rettes ikke mot Frich. Det særnorske systemet vil bli endret. Spørsmålet er når og av hvem: Domstolene eller Stortinget.
Vi kan ikke fortsette å bevilge mest til sykehusene og kutte i pasienttilbudet og bemanning på vilkårlig vis, samt å være sist når det gjelder å tilby innovative behandlingsmetoder og vaksiner til befolkningen. Eksempelet på treghet gjelder ikke bare nye innovative behandlingsmetoder. Vi er det eneste landet i Norden som ikke har tilbudt systematisk beskyttelse av spedbarn mot RS-virus.
Når det gjelder Nye metoder er et minimumskrav åpenhet om fakta, særlig i sammenlikningen med andre land, og at det ikke tilsløres av regler for når saksbehandlingen starter og slutter, og særnorske krav til dokumentasjon.
Retorikken om at «hvis vi gir til en pasient er det en annen som ikke får», samsvarer ikke med de rammene Stortinget har vedtatt. Den er for snevert grunnlag, skaper mistillit til den offentlige helsetjeneste og fører til ansvarsfraskrivelser i sykehusene da den kommer på kollisjonskurs med de forpliktelsene offentlige sykehus har.
Prioriteringskriterier er generelle, ikke absolutte og må vurderes i en større kontekst med plikter og rettigheter. De regionale helseforetakene skal ha oversikt over befolkningens behov for å kunne dekke disse gjennom risikovurderinger når det gjelder bemanning og organisering, det såkalte sørge-for-ansvaret. Dette kan ikke prioriteres ned. Helsevirksomhetene skal sørge for forsvarlighet og tilrettelegge slik at helsepersonell kan oppfylle sine plikter.
Felles nordisk grunnlag: tillit og trygghet
Det er flere grunner til at retorikken om konkurranse mellom pasienter med behov ikke kan forsvares. Hele begrunnelsen for offentlig finansierte ytelser (penger) og naturalytelser (helsetjenester) er en annen enn konkurranse om disse ytelsene. Det er å skape trygghet og forutsigbarhet om at systemet kommer befolkningen til gode, og har samme grunnlag.
Personer med behov for uføretrygd mister ikke dette fordi det skal gis til en annen med behov. Det høye sykefraværet fører ikke til at sykepenger blir inndratt. Det er kriteriene i lov som avgjør hvem som får hjelp. Sykdommens karakter, om den er kostbar eller ikke, skal heller ikke være avgjørende for hjelp, selv om det er et hensyn som trekkes inn.
Ved naturalytelser kan det oppstå naturlig knapphet, for eksempel på organer, og som det må tas hensyn til. Dersom et sykehus brått påføres et økonomisk tap, for eksempel pga et IKT-system, kan det også føre til utfordringer på lik linje med at det treffes vedtak som innebærer at personell skal benyttes på en annen måte.
Prinsippet for ytelser er likevel det samme, og sørge-for ansvaret. Knapphet generelt, for eksempel på jordmødre og fødselsleger, er ikke en slik grunn. Da det må «sørges for» slik bemanning, noe Riksrevisjonen har kritisert foretakene for å ikke gjøre i tilstrekkelig grad.
Nordiske land har dette grunnlaget felles, selv om det har ulike navn, blant annet solidaritetsprinsippet. I Danmark er det flere elementer med i de syv prioriteringskriteringene, blant annet hensynet til alvorlig syke og at det skal investeres i innovasjon som enkeltmennesker kan ha stor nytte av. Det siste samsvarer godt med FN konvensjonen fra 1966 (ØSK) og Europarådets uttalelser om at rike land skal investere mer i innovasjon.
Når meldinger trumfer loven
Bindende forpliktelser og rettigheter følger verken av meldinger eller av rundskriv. Det er loven og internasjonale forpliktelser som må legges til grunn, samt lovens forarbeider.
Det er særlig viktig med Stortingets kommentarer (Innst. 93 L (2019–2020) s. 6) i og med at vedtakelsen av systemet med nye metoder skjedde ved et kompromiss, der det står:
«Komiteen legger til grunn at overordnede beslutninger om metoder ikke skal påvirke retten til individuelle vurderinger og rettigheter til nødvendig og forsvarlig medisinsk behandling. De individuelle vurderingene skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov og faktiske muligheter for å diagnostisere og behandle sykdom. Komiteen legger til grunn at den individuelle rettigheten til nødvendig helsehjelp skal være i samsvar med internasjonale forpliktelser. Personer med sjeldne sykdommer har samme rett til tilpasset medisinsk behandling i samsvar med de rettslige forpliktelsene til å ivareta likhet og likeverd.»
Jeg kan ikke se at dette kompromisset er implementert i dagens praksis. Helseøkonomiske beregninger er viktig, men disse øvelsene erstatter ikke andre vurderinger som må tas med før vedtak blir bestemmende for enkeltpersoner.
Ikke bare pasient mot pasient
Et tema som bør oppta flere er prioriteringer av sykehusressurser i en større helhet, slik Lønningutvalgene tok opp, altså ikke bare som en konkurranse mellom pasienter. Lovgivningen legger opp til at både prioriteringer og ressurshensyn er gjennomgående - og ikke bare kan konsentreres om pasientbehandlingen.
Dette er særlig viktig i en tid der vi bruker stadig større deler av sykehuspengene på formål som har lite med kjerneoppgavene å gjøre. Det er mange som har «sugerør» inn i denne bevilgningen til sykehus.
Den samlede summen Stortinget bevilger til sykehusene var på 240 milliarder i 2025. Det er langt mer enn våre naboland, som likevel makter å få oppslutning og tillit til sine systemer, da de implementerer metoder raskere enn Norge.
Riksrevisjonen har dokumentert gang på gang den omfattende sløsingen i systemet som følge av at lovene ikke følges. Dette gjelder ikke bare anskaffelseslovgivningen, også det som ligger i risikolovgivning. Feilslåtte IKT-prosjekter helt tilbake til 2010 har lagt beslag på flere milliarder uten at systemet har maktet å ta til seg til klare rådene fra Riksrevisjonen om oppkjøp og lovgivningen. Riksrevisjonen har gjennom flere år påpekt alvorlige feil som gjentas igjen og igjen.
Adresseavisa, NRK og Altaposten har sørget for å opplyse vesentlige lovbrudd som har kostet befolkningen dyrt. Denne informasjonen kommer ikke til befolkningen, regjering og Stortinget fra helseforetakene. Dette fører til at våre folkevalgte på Stortinget som skal føre kontroll med regjeringen, får omfattende dokumentasjon fra annet hold. En av konsekvensene på manglende åpenhet er at helse- og omsorgsministeren mottar flere spørretimespørsmål enn de andre til sammen.
Adresseavisen avslørte ulovlige innkjøp i milliardklassen fra konsulentselskaper ifm Helseplattformen uten at reglene for konkurranse ble fulgt. Helse Midt er i seg selv et studie for roller og rollesammenblandinger som kan være en viktig grunn til styringssvikt og sløsing med offentlige ressurser. Nå som styreleder for Adresseavisa har blitt styreleder for Helse Midt RHF blir spørsmålet om også media blir preget av rollesammenblandinger.
Paradoksalt nok brukes sykehuspenger også på politisk påvirkningsarbeid og kommunikasjon som kan tilsløre fakta og viktige offentlige diskusjoner. Dette kan ikke fortsette.
I en tid hvor det aldri før har vært større konkurranse om sykehusressursene blir det avgjørende med bedre skjerming av pasienttilbudet og ressurser til bemanning. I konkurransen om sykehusressursene må det samlede pasienttilbudet prioriteres på en annen måte i dag, ved at behovene og risikoen for tilbudet og bemanningen vurderes før det kuttes. Det må være åpenhet om begrunnelsen for å redusere pasienttilbudet.
Generelle vurderinger av nye behandlingsmetoder bør vurderes av andre enn lederne for de regionale helseforetakene. For å opplyse disse vedtakene må både fagmiljøer og brukere tas med på råd. Et mål må være å opprettholde og videreutvikle fagmiljøer og opparbeide tillit til systemene. Da bør det blåses støv av evalueringen av systemet som allerede i 2021 trakk frem forskjeller mellom Norge og andre land, og seks vesentlige forbedringstiltak. De rettslige spørsmålene skulle ikke vurderes i denne evalueringen, men fremkommer av flere juridiske arbeider og lovkommentarer.
Denne utviklingen fører til en sterk privatiseringstrend i form av helseforsikringer og oppstart av virksomheter. For å stanse denne utviklingen må flere endringer gjennomføres.
