Erik Fink Eriksen: Kampen om beinet

Halvparten av alle kvinner og én av fem menn får osteoporose. Likevel er det bare omtrent én av fire som faktisk får behandling.

– Har du høyt blodtrykk, hjertesykdom eller høyt kolesterol, så er det 95 prosent som får behandling, sier Erik Fink Eriksen.

For osteoporose er tallet 20-25 prosent. 

Dette misforholdet har vært den røde tråden gjennom Eriksens karriere, og er fortsatt den største kilden til frustrasjon når han nå ser tilbake på over 40 år i faget.

Han mener mye av forklaringen ligger hos fastlegene. Mange tar sykdommen på alvor, men ikke alle. Myten om at sykdommen dreier seg om uunngåelig aldring lever fortsatt.

– Mange nedprioriterer osteoporose og mener det bare er en naturlig konsekvens av aldring man må finne seg i, og at det ikke finnes virksom medisin. Alt det er jo feil, for alle sykdommer er aldersbetinget. Kreft, hjertesykdom, alt er aldersrelatert. Det er ikke kun osteoporose. Og vi har svært effektive terapier.

40 år med osteoporosebehandling

Interessen for osteoporose begynte med en tilfeldighet. Som ung lege begynte Eriksen å jobbe ved en avdeling på Århus universitetssykehus, som var spesialisert i bensykdommer.

I løpet av 1990-tallet var avdelingen involvert i nesten alle de store legemiddelstudiene som bygde opp dagens behandlingsarsenal, bisfosfonater, PTH-analoger og mer til.

Han ble værende i avdelingen i 25 år og endte som ledende overlege.

I 2002 tok karrieren en ny vending. Eriksen forlot klinikken for legemiddelindustrien og ble medisinsk direktør globalt hos Eli Lilly i USA, med ansvar for utviklingsprogrammet og godkjenningen av legemiddelet Forsteo. Deretter fulgte tre og et halvt år som global medisinsk ansvarlig for legemidlet Aclasta hos Novartis i Basel.

I Norge etablerte han seg som avtalespesialist i Oslo. Klinikken, opprinnelig grunnlagt av forgjengeren Johan Halse, vokste under Eriksens ledelse til omtrent 6000 pasientbesøk i året – byens største avtalespesialistklinikk på feltet. 

To DXA-skannere sørget for målinger til pasienter både fra Oslo og fra sykehusene, blant annet en stor andel av brystkreftpasientene fra Radiumhospitalet.

Slaget om bivirkningene

Få har stått tettere på utviklingen av moderne osteoporosemedisiner enn Eriksen. Og få har sett tydeligere hvor stor skade misforståelser om legemidlene kan gjøre.

Han nevner ett eksempel som har brent seg fast: Da New York Times på 2010-tallet løftet frem sjeldne bivirkninger ved bisfosfonater i to artikler. Konsekvensen var at forbruket gikk ned med to tredjedeler. 

– Det er en bivirkning som rammer én av ti tusen pasienter med osteoporose. Det er den effekten misinformasjon kan ha på veldig effektive legemidler.

Effekten av reduksjonen var betydelig på folkehelsen, mener han, og bivirkningsbildet ved bisfosfonater er etter hans vurdering svært gunstig sett opp mot effekten på dødelighet og frakturrisiko.

En lignende dynamikk har spilt seg ut rundt hormonbehandling. En stor amerikansk studie i 2002 skapte langvarig skepsis i fagmiljøene, og hormonbehandling havnet i skyggen som verktøy mot bensykdom. 

Eriksen mener konklusjonene ble feiltolket, og at han hele tiden har stått alene mot strømmen i et av de viktigste behandlingsspørsmålene innen sitt felt.

– Det har jeg alltid ment skulle ha en kjernerolle i behandling av bensykdom.

Nå er pendelen i ferd med å svinge tilbake. Bruken av hormoner er fordoblet de siste årene i Skandinavia, så mye at det tidvis er mangel.

En skandale i det stille

For Eriksen er den politiske håndteringen av sykdommen et åpent sår. De nasjonale retningslinjene for osteoporose har ikke blitt oppdatert siden 2005.

– Det er en skandale.

Sammenligningen som virkelig provoserer ham, er med diabetes. Som endokrinolog har Eriksen jobbet med begge sykdommene, og han har sett hvor ulikt de behandles av myndighetene. 

– Diabetes rammer åtte prosent av befolkningen og har oppdaterte retningslinjer annethvert år, samt et eget kontor på Helsedirektoratet. Osteoporose rammer halvparten av kvinnene og en betydelig andel menn, men har ikke hatt oppdaterte retningslinjer på over to tiår.

Som rådgiver for Osteoporoseforeningen har han i årevis vært på møter både i Helsedirektoratet og i helse- og omsorgskomiteen.

– De er kun fokusert på diabetes.

Stortinget har nå vedtatt at nye retningslinjer skal foreligge, men arbeidet er forsinket.

Når Eriksen får spørsmål om hva han ønsker å se i de nye retningslinjene, har han en ønskeliste klar:

• Senke terskelen for blåreseptdekning av bisfosfonater.

• Gjøre tilgangen til benoppbyggende behandling enklere – kriteriene er strengere i Norge enn i for eksempel Danmark. 

• Etablere en formell politikk for screening og forebygging av kvinner i årene opp mot overgangsalderen.

Lyspunktet fra ortopedisk hold

Midt i frustrasjonen finnes det ett område Eriksen fremhever som en udelt suksess: NoFRACT-studien og innføringen av Fracture Liaison Service, et system der pasienter som legges inn med brudd, rutinemessig screenes for bensykdom.

Eriksen satt i studiens styringsgruppe, men understreker at det var ortopedene som drev arbeidet frem. Han trekker spesielt frem Frede Frihagen.

– Vi har nå, i motsetning til for 30 år siden, hvor ortopeder ikke ville høre om osteoporose, en stor gruppe unge norske ortopeder som er veldig interessert i osteoporosebehandling.

Resultatet er at pasienter i de fleste store norske byer som kommer akutt inn med brudd, nå tilbys screening for bensykdom. Det kaller han et stort fremskritt, ett av få som monner i kampen mot underdiagnostiseringen.

På medisinsk side nevner han flere som han tror vil føre faget videre: revmatolog Tove Borgen i Drammen, som han fortsatt publiserer sammen med, og Mikkel Pretorius og Trine Finnes ved Oslo universitetssykehus. På ortopedisk side trekker han frem Lene Bergendal Solberg sammen med Frede Frihagen.

– Jeg tror det er i trygge hender.

Visjon for fremtiden

Eriksens fremtidsbilde er like enkelt som det er ambisiøst: Alle kvinner bør måles ved 40–45 års alder, før overgangsalderen, og risikostratifiseres på bakgrunn av målingen. De som trenger det, settes på hormonbehandling tidlig, og holder på lenger enn dagens praksis tilsier, gjerne i syv til ti år eller livslangt. De som ikke tåler, - eller ikke vil ha hormonbehandling, følges med benmarkører og tilbys annen behandling hvis tapsraten er for høy.

Begrunnelsen er rett frem:

– En kvinne taper 20 til 30 prosent av skjelettet de neste ti årene etter at hun går i menopause. Starter hun hormonbehandling, taper hun ingenting. Tvert imot får hun bedre og bedre skjelett i den tiden hun tar hormoner.

Innføres en slik tilnærming i hele Skandinavia, vil frakturratene falle dramatisk, mener han. Han tror også at oppfølgingen av pasienter etter hvert i stor grad vil flyttes fra DXA-skanning til enklere blodprøver med benmarkører.

Men optimismen har sine grenser. Da Eriksen begynte i faget, var ti legemiddelfirmaer aktive på osteoporosefeltet. I dag står i praksis ett selskap igjen med et patentert preparat på markedet.

– Det blir vanskelig å finne et nytt osteoporosemiddel som er mye bedre enn dem vi har, sier han. Han mener det største problemet er fortsatt at for få får tilgang til behandlingen.

Eriksen er nå bosatt i Danmark og nærmer seg full pensjon. Han jobber et par dager i måneden på Volvat og planlegger å publisere forskning basert på data fra sin gamle klinikk. 

Etter over førti år har han trukket en konklusjon han mener andre snart må komme til også: 

Verktøyene finnes. Kunnskapen finnes. Det som mangler, er at systemet tar dem i bruk.