Ett hoftebrudd i timen – slik vil ortopeden stoppe kjeden av brudd

– Innen ett år er det så mye som ti prosent som rekker å brekke den andre hofta, forteller ortoped og professor Frede Frihagen i den siste episode av HealthTalk-podcasten.

Frihagen er overlege ved Sykehuset Østfold, og en av Norges fremste eksperter på sekundærforebygging av osteoporoserelaterte brudd. Han leder en av landets største etterbruddspoliklinikker og var medforfatter på den banebrytende NoFRACT-studien. 

I ukens podcast-episode forteller han om hva som skjer i kroppen etter et brudd – og hvorfor systemet ifølge ham svikter:

Det første bruddet er et varselsskudd

Hoftebrudd er det alvorligste utfallet av osteoporose, men langt fra det eneste. Frihagen nevner ryggbrudd, håndleddsbrudd og skulderbrudd som andre typiske benskjørhetsbrudd, og understreker at ryggbruddene er de som i dag tas minst alvorlig.

Det som kanskje overrasker mange, er hvor stor risikoen for et nytt brudd er etter det første. Den som har brukket noe, har to til fem ganger økt risiko for å brekke noe igjen. For den som har brukket hoften, er faren for å brekke den andre særlig nærliggende.

– Og hvis vi går fem til åtte år frem i tid, er det kanskje tre-gangeren det. Så vi prøver å behandle dem så raskt som mulig, sier Frihagen.

Nettopp dette er bakgrunnen for det han kaller etterbruddspoliklinikken, i fagmiljøet kjent som Fracture Liaison Service (FLS).

Sykepleiere i front

På Sykehuset Østfold har Frihagen vært med på å bygge opp et system der alle pasienter over 50 år som får benbrudd automatisk får tilbud om risikovurdering og eventuell behandling.

– Det er spesialutdannede sykepleiere som har konsultasjonene og som står for utredningen og rådgivning av pasienter og videre tiltak og behandling, forteller han.

Modellen er bevisst integrert i den vanlige bruddbehandlingen. DXA-maskinen, som måler bentetthet, er plassert midt i bruddpoliklinikken på sykehuset.

Han mener dette bidrar til at systemet blir enda mer effektivt: osteoporosebehandlingen oppleves ikke som et tillegg, men som en naturlig del av bruddoppfølgingen.

– Jeg mener at nøkkelen til effektiv sekundærforebygging ligger i systematikken. Alle pasienter som kan ha økt risiko for nye brudd må vurderes og tilbys rask behandling der det er riktig, sier han.

NoFRACT-studien beviste at det virker

Frihagen var medforfatter på NoFRACT-studien, en av de største studiene på feltet noensinne. Over 100 000 pasienter ved syv norske sykehus ble inkludert. Forskerne målte ikke bare utfall hos den enkelte pasient, men også effekten i hele kommuner og fylker.

Resultatene var slående. I de områdene som hadde en velfungerende FLS-tjeneste, var det etter litt over tre års oppfølging 25 prosent færre hoftebrudd og 25 prosent færre pasienter som brakk hofte nummer to. I tillegg var det en betydelig reduksjon i dødelighet.

– Vi viste i praksis at dette er mulig, sier Frihagen.

Studien fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og siteres i fagmiljøer over hele Europa som dokumentasjon på at systematisk sekundærforebygging faktisk reduserer brudd på befolkningsnivå.

En foreldreløs sykdom

Osteoporose beskrives ofte som en «foreldreløs sykdom» – en tilstand som angår mange spesialiteter, men som ingen har et tydelig hovedansvar for. Frihagen kjenner seg igjen i beskrivelsen.

– Revmatologer og endokrinologer eier diagnosen i den forstand at de har den dype forståelsen av mekanismene. Men vi ortopeder ser konsekvensene, og en rekke andre spesialiteter har også en stor rolle. Det er ikke sikkert osteoporose trenger én klar og veldefinert forelder, men heller et veldig godt samarbeid mellom alle som treffer disse pasientene, sier han.

I den sammenhengen er fastlegen helt sentral, men også her er det en vei å gå. Frihagen mener fastlegene er åpne for samarbeid når løsningene utformes i fellesskap, men at de har for lite støtte til å fange opp udiagnostiserte pasienter og komme i gang med behandling på egen hånd.

– Det er ikke sikkert alt vi sier fra vårt ståsted på sykehuset er det perfekte for den pasienten som fastlegen kjenner bedre. Så igjen: samarbeid og felles løsninger, sier han.

Billigere å forebygge enn å behandle

Et hoftebrudd anslås å koste samfunnet rundt én million kroner totalt, når man regner inn operasjon, rehabilitering og eventuelle langtidskonsekvenser. Frihagen er ikke i tvil om regnestykket.

– Det er faktisk sånn at vi tjener penger på hvert brudd vi forhindrer, sier han, og legger til at potensialet for innsparing er kjempestort.

Han sammenligner situasjonen med hjertekarfeltet, der sekundær profylakse etter hjerteinfarkt er en selvfølge.

– Hvis du har et hjerteinfarkt, er det helt utenkelig at du ikke skrives ut fra sykehuset med god sekundærprofylakse for å unngå nye hjerteinfarkt. Og det har vært en stor suksess – hjertekardødeligheten er på vei ned til tross for en økende eldre befolkning. Mens vi ser på disse målingene av helse og uhelse, er fortsatt fallskader, brudd og lav beintetthet økende, sier han.

Fortsatt en vei å gå

Til tross for gode resultater og solid dokumentasjon er FLS-klinikker fortsatt ikke etablert ved alle norske sykehus. Frihagen lurer på om sekundærforebygging fortsatt lever mest i strategiske planer og festtaler, og at når det banker 100 brudd på døra, har man rett og slett ikke tid til å planlegge hvordan man skal forebygge dem.

Han etterlyser bedre samhandling med fastlegene, nasjonale kvalitetsmål og åpen rapportering av resultater for hvert enkelt sykehus, slik det gjøres i Storbritannia, der FLS-modellen ble utviklet.

– Da gjelder det å ikke ligge i bunnen av den lista. Sykehusledelse leser sånne statistikker, og ligger man i bunnen vil de gjerne litt opp, sier han.

Han ser til hjertekarfeltet som modell: alle sykehus med velfungerende systemer for å hindre nye brudd, drevet av sykepleiere, målt på kvalitet etter samme standard over hele landet.

– Da vil vi se store innsparinger i lidelse og tap av uavhengighet. Og vi vil se store innsparinger på helsebudsjettet. Men det aller viktigste er jo at vi vet hva et hoftebrudd kan bety, og vet hvor viktig det er å unngå det.