KOMMENTAR:
«To rapporter om ventetider: – To virkeligheter»
To pressemeldinger, sendt ut på nøyaktig samme tidspunkt. To ulike virkeligheter.
Publisert
Sist oppdatert
Den ene - fra Legemiddelindustrien (LMI) - sier at norske pasienter venter i gjennomsnitt 524 dager på å få tilgang til nye medisiner og at ventetiden øker.
Den andre - fra Beslutningsforum og Direktoratet for medisinske produkter - sier at ventetiden nå er nede i 473 dager – og i noen tilfeller så lav som 153 dager. Og begge har rett. På hvert sitt vis.
Ulik virkelighetsforståelse
Bak den tilsynelatende motsetningen skjuler det seg ikke feil – men forskjellig virkelighetsforståelse. Og kanskje enda viktigere: Ulike definisjoner av hva tilgang til legemidler egentlig betyr.
LMI og EFPIAs WAIT-rapport, utført av analyseselskapet IQVIA, måler tiden fra godkjenning i EMA til første pasient faktisk får medisinen gjennom offentlig finansiering. Dette inkluderer ekstra tid etter ett eller flere nei i Beslutningsforum, og dermed nye forhandlingsrunder før legemiddelet blir godkjent. WAIT-rapporten er, med andre ord, en pasientnær måling.
Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Beslutningsforum, på sin side, måler tiden fra EMA-godkjenning fram til første behandling i Beslutningsforum – og stopper klokken der. Om vedtaket i Beslutningsforum er positivt eller negativt, spiller ingen rolle. Saksbehandlingen er avsluttet. Tallene fra DMP og Beslutningsforum forteller en delvis sannhet og er en byråkratnær måling.
Det er to ulike klokker. Og dermed to forskjellige svar.
Ta BTK-hemmeren Imbruvica som eksempel. Legemidlet fikk markedsføringstillatelse i EU i 2014 for behandling av mantelcellelymfom. Den første behandlingen i Beslutningsforum kom etter to år – et langt, men fortsatt relativt vanlig tidsløp.
Men det som virkelig illustrerer forskjellen på definisjoner, er helheten: Imbruvica ble først godkjent for offentlig bruk av Beslutningsforum i april i år, etter å ha fått nei tre ganger tidligere. Dermed tok det over 10 år – nøyaktig 4380 dager – fra europeisk godkjenning til legemidlet faktisk ble tilgjengelig for norske pasienter.
Det sier alt om hvorfor det er viktig hvordan vi måler. En prosess kan være “ferdigbehandlet” på papiret, men for pasientene er ventetiden reell helt til medisinen er i bruk.
Hvem har rett – og hvem sitt perspektiv teller mest?
DMP og Beslutningsforum har jobbet aktivt for å kutte ned tiden det tar å behandle legemiddelsaker. Det skal de ha ros for. De viser til at effektiviseringstiltak som anmodningsordningen og tidlig avklaring av sammenligningsgrunnlag faktisk har gitt resultater. Det er et viktig signal – og gir grunn til håp.
Men det endrer ikke på realitetene for norske pasienter.
Den enkelte pasient har ikke tilgang til medisinen før en lege på et offentlig sykehus kan benytte medisinen i sin pasientbehandling. For å si det med en variant av slagordet til forsikringsselskapet if; «Et vedtak i Beslutningsforum hjelper litt - et positivt vedtak hjelper mye».
For pasientene får jo ikke helsehjelp før medisinen faktisk finnes i behandlingshverdagen. Det er flott at tallene viser at DMP får sakene raskere inn på bordet til Beslutningsforum - men når vedtaket i Beslutningsforum blir negativt gir det liten trøst for pasientene at avslaget kom litt raskere i år enn i fjor.
Derfor er det naturlig at WAIT-rapportens perspektiv oppleves mer relevant for pasienter og klinikere. Den måler når gapet mellom behov og behandling faktisk lukkes.
En felles klokkestart?
Ja – det går fremover i systemet for Nye metoder. Ja – norske pasienter venter fortsatt for lenge på ny medisin. Det ene utelukker ikke det andre. Men når to aktører sender ut to pressemeldinger med ulike budskap samtidig, vitner det om et informasjonslandskap som forvirrer – ikke opplyser.
Det mest interessante i denne dobbeltkommunikasjonen er kanskje ikke forskjellen i tall – men at vi fortsatt mangler en felles definisjon på ventetider. For helsepolitiske debatter, for internasjonale sammenligninger og for tilliten til systemet, er det avgjørende å enes om hva vi snakker om.
Må vi tåle begge sannhetene?
Norge bør være et foregangsland i transparens og ærlige målemetoder, ikke et eksempel på parallelle virkeligheter.
Vi etterlyser at helseminister Jan Christian Vestre – som fortjenestefullt har sagt at han vil få ned ventetidene – nå tar neste grep: Få partene til å bli enige om hvordan ventetid på legemidler faktisk skal defineres. Noen må skjære gjennom. Ansvaret ligger hos helseministeren.
Han bør særlig klargjøre hvilken definisjon han selv mener gir det mest presise bildet av virkeligheten for pasientene. For i dag har vi to klokker som tikker med ulik hastighet – og pasientene vet ikke hvilken de skal stole på. Som et minimum bør staten – ved statsråden, DMP og Beslutningsforum – åpent og ærlig presentere begge tallene.
Så lenge myndigheter og industri bruker ulike klokker, vil debatten om tilgang til nye legemidler preges av ulike virkelighetsforståelser. Det pasientene trenger, er én felles måling – hvor klokka starter når legemidlet godkjennes av EU og klokka slutter når de får behandling.
