Norsk barneleddgikt-studie endrer praksis: Unødvendig å injisere ledd ved oppstart av biologisk behandling

Funnene har allerede endret klinisk praksis – og gir tryggere og mindre belastende behandling for norske barn.

Utfordret en etablert sannhet

I flere tiår har kortisoninjeksjoner i inflammerte ledd vært en del av standardbehandlingen ved barneleddgikt. Da biologiske legemidler ble tatt i bruk, ble praksisen videreført – også når barn startet behandling med TNF-hemmere.

– Jeg har lært å injisere i ledd av mine veiledere, og lært det videre. Det har vært lang tradisjon for dette i revmatologien. Samtidig har behandlingen utviklet seg, sa overlege og seniorforsker Anna-Birgitte Aga ved Oslo universitetssykehus, da hun nylig presenterte resultatene fra MinJIA-studien på Helseforetakenes anbudsseminar TNF BIO 2026.

Spørsmålet hun stilte var enkelt – og kontroversielt: Når biologiske medisiner gir rask og god effekt, er det da nødvendig å utsette barn for invasive leddinjeksjoner i tillegg?

En belastende, ressurskrevende praksis

Leddinjeksjoner hos barn er langt fra trivielle. De fleste må gjennomføre inngrepet i generell anestesi, ofte med injeksjoner i flere ledd samtidig.

– Det er mange mennesker involvert, mye ressurser, og det tar tid. Barn er borte fra skole og fritid, og foreldre må ta fri fra jobb, beskrev Aga.

Samtidig har praksisen vært utbredt i Norge, mens andre land nesten ikke bruker den samme tilnærmingen. Dette la grunnlaget for MinJIA-studien – en nasjonal, multisenter, randomisert studie som skulle gi et tydelig svar.

En nasjonal studie med praksisnær design

MinJIA inkluderte barn med ikke-systemisk juvenil idiopatisk artritt som skulle starte behandling med TNF-hemmer. Alle barne-revmatologiske avdelinger i Norge deltok.

– I praksis hadde alle barn i Norge som startet TNF-hemmer, mulighet til å delta, sa Aga.

188 barn ble randomisert til enten TNF-hemmer kombinert med systematiske leddinjeksjoner, eller TNF-hemmer alene. Barna ble fulgt i 48 uker, med vedvarende inaktiv sykdom som primært endepunkt.

Lik effekt – uten injeksjoner

Resultatene var tydelige. Andelen barn som oppnådde vedvarende inaktiv sykdom var tilnærmet identisk i de to gruppene.

– 35 prosent i injeksjonsgruppen og 33 prosent i gruppen uten injeksjoner. En risikoforskjell på to prosent – i praksis ingenting, sa Aga.

Det var heller ingen forskjeller i tid til inaktiv sykdom eller i pasientrapporterte utfallsmål som smerte, funksjon og livskvalitet. Selv om enkelte tidlige responsmål var noe bedre i injeksjonsgruppen, forsvant forskjellene over tid.

Tryggere behandling – færre belastninger

Bivirkningsprofilen var lik mellom gruppene, med ett viktig unntak: subkutan fettvevsatrofi, som forekom oftere hos barn som fikk leddinjeksjoner.

– Klinisk betyr dette at leddinjeksjoner med steroider er unødvendige ved oppstart med TNF-hemmer hos barn med JIA. Vi kan unngå invasive prosedyrer uten at det går på bekostning av resultatene, sa Aga.

Har allerede endret praksis

Funnene har ikke bare akademisk betydning. Ved Oslo universitetssykehus er praksis allerede endret.

– Klinisk praksis ved vår avdeling er endret. Studien illustrerer betydningen av å tørre å utfordre etablert praksis – og undersøke om det vi alltid har gjort, faktisk er nødvendig, sa Aga.

Hun pekte også på betydningen for dialogen med barn og foreldre.

– Man får et bedre kunnskapsgrunnlag når man skal snakke med familiene om behandlingsvalg.

Mer kunnskap på vei

MinJIA-studien har også lagt grunnlaget for videre forskning. Seks doktorgradsprosjekter er allerede i gang, basert på det omfattende datamaterialet.

– Det å delta i kliniske studier bidrar til systematisk og god oppfølging av pasientene, og til ny kunnskap for de som kommer etter, sa Aga, før hun takket barn, foreldre og kolleger over hele landet for deltakelse i studien.