Presisjonsdiagnostikk: – Vi kan finne mer, men må vite hva vi skal lete etter
Ny teknologi gjør det mulig å kartlegge kreftsvulster i detalj. Men hva som faktisk testes – og når – er fortsatt et åpent og krevende spørsmål i klinikken, mener patolog Hege Russnes.
Publisert
Patologene kan i dag analysere store deler av tumorens genetikk fra én enkelt vevsprøve. Likevel er det langt fra gitt hvilke tester som faktisk bør tas i bruk for pasienter med gastrointestinal kreft.
Det var hovedbudskapet fra patolog og overlege Hege Russnes ved Oslo universitetssykehus under Onko-kirurgisk vårmøte tidligere denne måneden.
– Vi har teknologien til å finne veldig mye. Spørsmålet er: Hva trenger dere egentlig svar på? spurte hun.
Teknologien løper foran praksis
Innføringen av såkalt next-generation sequencing (NGS) har gjort det mulig å analysere mange gener samtidig – og avdekke mutasjoner, delesjoner og genfusjoner i én og samme test.
Dette har ifølge Russnes revolusjonert kreftdiagnostikken.
– Vi kan nå få ut svært mye informasjon fra én prøve. Men det skaper også et nytt problem: Hvilke funn er faktisk klinisk relevante?
Avgjør hvem som får behandling
Molekylære analyser brukes i økende grad til å identifisere biomarkører – faktorer som kan si noe om prognose eller predikere effekt av behandling.
Særlig de prediktive biomarkørene er kritiske.
– Dette handler direkte om tilgang til behandling. Derfor må evidensen være solid, understreket hun.
I dag er biomarkører som KRAS, NRAS, BRAF og MSI en del av standardutredningen ved kolorektal kreft. Men stadig flere markører er på vei inn – ofte drevet av kliniske studier.
30 prosent får studietilbud
Gjennom den nasjonale satsingen på presisjonsmedisin (InPreD) har Norge bygget opp kapasitet for bred gentesting av kreftpasienter.
Tall fra IMPRESS-Norway viser at rundt 30 prosent av pasienter med avansert kreft får tilbud om utprøvende behandling basert på slike analyser.
– Dette er pasienter som ellers har få behandlingsalternativer, sa Russnes.
Når skal man teste – og hvor mye?
Et sentralt dilemma er timing. For mange pasienter med tidlig sykdom er avansert diagnostikk unødvendig. Samtidig kan nye studier kreve spesifikke biomarkører – også tidlig i sykdomsforløpet.
– Vi må hele tiden balansere nytte, ressursbruk og hva som faktisk påvirker behandlingen, sa hun.
Valg av analyse påvirkes også av praktiske forhold som tilgang på vev, svartid og hvilke metoder som er tilgjengelige.
Ber om tettere samarbeid
Russnes etterlyser tettere dialog mellom klinikere og patologer, særlig når nye studier og behandlingsstrategier er på vei inn.
– Gi oss beskjed tidlig. Hvis vi vet hva som kommer, kan vi tilpasse diagnostikken bedre, sa hun.
Hun mener utviklingen peker mot en mer dynamisk og samarbeidspreget modell, der diagnostikk, forskning og behandling må henge tettere sammen.
– Patologene skal være bindeleddet mellom biologien i svulsten og behandlingen pasienten får.
