EHA 2025:
Blodkreft-medisiner øker behovet for immunglobuliner mot immunsvikt - det skaper store utfordringer
CAR-T og bispesifikke antistoffer har gitt bedre behandling av blodkreft. Samtidig øker behovet for antistoffbehandling mot immunsvikt betydelig. Både kostnader og tilgang skaper utfordringer. – Behovet vil stige betydelig de neste årene, sier St. Olavs-overlege Tobias Slørdahl.
Publisert
Sist oppdatert
Behandlingen av ulike typer blodkreft-diagnoser har i løpet av de siste ti årene gått gjennom en revolusjon, og stadig flere pasienter opplever enten å bli fullstendig kurert eller få muligheten til å leve et langt og godt liv med sykdommene.
Skaper utfordringer
Samtidig er ikke nye typer behandlinger som CAR-T-celleterapi og bispesifikke antistoffer problemfrie. Selv om de gjør livet bedre for majoriteten av blodkreft-pasientene som får dem, medfører bruken av denne typen medisiner også til dels alvorlige bivirkninger.
En av disse bivirkningene er sekundær immunsvikt, også kalt ervervet immunsvikt. Dette oppstår når immunforsvaret svekkes på grunn av ytre faktorer, som for eksempel sykdom, medisiner eller andre medisinske prosedyrer.
En av behandlingene mot sekundær immunsvikt kalles immunglobuliner. Kort sagt er de kroppens spesiallagde våpen mot sykdomsfremkallende inntrengere.
Immunoglobuliner, også kalt antistoffer, er spesialiserte proteiner som dannes av kroppens immunsystem for å bekjempe fremmede stoffer som bakterier, virus og giftstoffer. De produseres av en type hvite blodceller som kalles B-celler eller plasmaceller.
Høy kostnad - lav tilgang
Men det økende behovet for immunglobuliner skaper bekymringer for norske helsemyndigheter og behandlere. Og det er to årsaker til bekymringen:
Det ene er at immunglobulinbehandling er kostbar. Men den andre, og kanskje viktigste grunnen til bekymring, er den begrensede tilgangen Norge har på blod fra mennesker, som kreves for å lage immunglobuliner.
Vil utforske behovet
Overlege Tobias Slørdahl ved St. Olavs hospital i Trondheim leder en nasjonal, prospektiv observasjonsstudie som skal kartlegge bruken av CAR-T-celleterapi og bispesifikke antistoffer i Norge – og ikke minst behovet for immunoglobulinbehandling i kjølvannet av disse behandlingene.
– Vi registrerer alle pasienter som får CAR-T og bispesifikke antistoffer. Inklusjonen har startet, og målet er 400 pasienter. Totalt deltar 24 sykehus i denne studien, sier Slørdahl til HealthTalk.
Et viktig delmål med studien er å dokumentere bruken av immunglobuliner og vurdere i hvilken grad slike tilleggsbehandlinger faktisk er nødvendige.
– Vi har lite data på dette i dag. Det er et kunnskapshull, og det er viktig å følge opp pasientene med tanke på effekt og bivirkninger – særlig når det gjelder utvikling av hypogammaglobulinemi (tilstand hvor pasienten lager for lite gammaglobulin) og infeksjoner, sier han.
Kraftig effekt – men lavere immunforsvar
Slørdahl peker spesielt på behandling av myelomatose med BCMA-rettede legemidler som teklistamab og elranatamab, som nå tas i bruk i Norge.
– Disse behandlingene gir ofte betydelige fall i immunglobulinnivåene. Det er retningslinjer både nasjonalt og internasjonalt som sier at hvis nivåene blir for lave, bør man vurdere substitusjon med immunglobuliner, sier han.
Han forklarer at pasienter med alvorlig hypogammaglobulinemi har økt risiko for alvorlige infeksjoner hvis de ikke får tilført immunglobuliner. Tidligere har ikke behovet vært stort hos myelomatosepasienter, men det er i ferd med å endre seg.
– Før bispesifikke antistoffer ble tilgjengelige, var det først og fremst pasienter med gjentatte infeksjoner og svært lave antistoffnivåer som fikk påfyll. Men med de nye behandlingene ser vi at nær sagt alle som responderer, får betydelig reduksjon i immunglobuliner, sier Slørdahl.
– Vi trenger gode studier
Han understreker at man i dag mangler solid dokumentasjon for når pasienter faktisk trenger immunglobulinpåfyll.
– Vi trenger prospektive studier som følger pasienter over tid, der noen får påfyll og andre ikke – for å se hvem som faktisk har nytte av det. Det er den viktigste måten å løse dette på, sier Slørdahl.
Han etterlyser særlig randomiserte studier som kan undersøke effekten av immunglobulin som primærprofylakse, altså før infeksjoner oppstår, versus behandling ved infeksjonstendens.
Behovet vil øke
Slørdahl mener behovet for immunglobuliner vil stige betydelig de neste årene.
– Dersom alle myelomatosepasienter skal få disse behandlingene – og det er i underkant av 3000 pasienter i Norge – vil behovet øke i takt med bruken. Vi ser allerede at det er et press på tilgangen internasjonalt, sier han.
Han peker på at Norge per i dag har klart å få leveranser fra sine produsenter, men stiller spørsmål ved hvor bærekraftig dette er på sikt – både logistisk og økonomisk.
– Dette er blodprodukter. Hvis alle verdens myelomatosepasienter – og andre pasienter med kreftbehandling som gir lave antistoffnivåer – skal ha påfyll, vil det bli mangel. Det finnes per i dag ingen annen måte å produsere immunglobuliner på enn å hente dem fra mennesker som har vært utsatt for infeksjoner, sier han.
Etiske dilemmaer
Slørdahl mener det også reiser etiske problemstillinger, særlig for et land som Norge.
– Vi er et rikt land og har så langt kunnet sikre oss tilgang. Men det er verdt å spørre: Skal vi kjøpe oss til blodprodukter fra andre land, eller skal vi være selvforsynte? Det er et etisk spørsmål vi må tørre å stille, sier han.
