EHA 2026:
Møt eksperten: «Hvordan bør vi behandle KLL?» med Richard Furman
I denne Møt eksperten-videoen fra EHA-kongressen i Stockholm forteller den amerikanske KLL-eksperten Richard Furman hvordan sykdommen bør behandles i dag – og hvorfor det er total overlevelse, ikke MRD eller engang progresjonsfri overlevelse, som må forbli det styrende endepunktet.
Publisert
Les transkripsjonen:
Hei, jeg heter Richard Furman. Jeg er direktør ved CLL Research Center ved Weill Cornell Medicine i New York. I dag snakket jeg om hvordan vi bør behandle pasienter med kronisk lymfatisk leukemi i dag.
Jeg mener det aller viktigste når vi diskuterer hvordan vi skal behandle KLL-pasienter, er at vi holder et nøye øye med totaloverlevelse, og husker at MRD ikke er en surrogatmarkør for progresjonsfri overlevelse. Selv om den skulle være en surrogatmarkør for progresjonsfri overlevelse, er den ikke en surrogatmarkør for totaloverlevelse.
Det virkelig viktige spørsmålet som vil møte oss som leger, og dernest pasientene våre, er følgende: Når pasienter får progresjon av sykdommen, når cellene tilsynelatende bare prolifererer, gjennomgår de da sekundære endringer som kan gjøre dem mer resistente og vanskeligere å behandle senere, eller til og med føre til Richter-transformasjon – som er den vanligste måten vi mister pasientene våre på?
Spørsmålet gjelder de pasientene som er i risiko for å utvikle slike komplikasjoner, nemlig de med 17p-delesjon, TP53-mutasjon, kompleks karyotype, NOTCH1-mutasjon eller subset 8 IGHV-genbruk. Hos disse pasientene kan det å la sykdommen proliferere være svært problematisk. For dem gir en kontinuerlig BTK-hemmer teoretisk sett en vedvarende undertrykkelse av proliferasjonen, og kan forhindre at disse sekundære endringene oppstår.
Hos pasientene uten disse avvikene – de jeg kaller genomisk stabile pasienter – har man reelle valgmuligheter når det gjelder tidsbegrenset versus kontinuerlig behandling. Det som virkelig blir viktig her, er hva pasientens egne preferanser er. Mange pasienter liker faktisk tanken på at remisjonen kontinuerlig konsolideres eller forlenges med vedvarende medisinering, mens andre foretrekker å være uten medisiner.
Selvsagt krever de tidsbegrensede behandlingene visse hensyn: bruker man obinutuzumab, kreves det intravenøs administrering, og bruker man venetoklaks, kreves det mye laboratorieovervåking for profylakse mot tumorlysesyndrom. Dette er alle viktige hensyn å ha med seg, og det har stor betydning for hvordan pasientene opplever hverdagen mens de er under behandling.
Men vi har et enormt antall ulike behandlinger tilgjengelig, og det er selvfølgelig alltid bra å ha disse ulike valgmulighetene.
