Kols koster Norge over 100 milliarder – nå etterlyses nasjonalt pakkeforløp

Kols er en av de vanligste dødsårsakene i Norge, men sykdommen får fortsatt lite politisk og helsefaglig oppmerksomhet. En fersk rapport fra Menon Economics avdekker at den samlede samfunnskostnaden ved sykdommen i 2025 er beregnet til hele 105 milliarder kroner, og at antall pasienter vil øke kraftig frem mot 2050.

– Rapporten synliggjør en brutal virkelighet for veldig mange hundre tusen mennesker i Norge som lever med en stille sykdom og som på mange måter lider i stillhet, sier generalsekretær i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Magne Wang Fredriksen til HealthTalk.

Rapporten «Samfunnsøkonomiske kostnader av kols i Norge» ble lagt frem på et frokostmøte arrangert av LHL 6. juni. Analysen er gjennomført av Menon Economics, og er basert på internasjonale datakilder som Global Burden of Disease (GBD), befolkningsundersøkelser og norsk helsedata.

Ifølge beregningene lever mellom 170 000 og 280 000 personer i Norge med kols i dag. Lungesykdommer, inkludert kols, er en av de vanligste dødsårsakene i landet - etter hjerte- og karsykdommer, kreft og demens.

Kols utgjør bare 0,7 prosent av de totale helsetjenestekostnadene i 2025. På listen over helsetilstander som koster mest i Norge kommer kols på 33. plass.

Det er ventet at antall pasienter vil øke med 40 prosent mot 2050. Dette skyldes blant annet at etterkrigsgenerasjonen – mange med røykehistorikk – utgjør en økende andel av befolkningen, og at risikoen for kols øker med alder.. 

– Det er brutalt at noe vi trodde vi hadde kontroll på, viser seg å være en bølge av folk som kommer til å bli mange flere. Allerede i dag er det kanskje 250 000 til 280 000 mennesker som lever med kols, og dette kan stige til 400 000–500 000 innen 2050, sier Fredriksen.

Store samfunnskostnader

Rapporten anslår at den samlede samfunnskostnaden knyttet til kols utgjør 105 milliarder kroner i 2025. Det inkluderer både helsetjenestekostnader, produksjonstap og tapt livskvalitet. Produksjonstapet alene tilsvarer 8 milliarder kroner – på størrelse med et mindre norsk selskap i BNP. Av dette utgjør sykehuskostnadene 4 milliarder kroner.

– Dette er en stor utfordring, også for samfunnet, sier Fredriksen.

Forekomsten er høyest i Nord-Norge og Innlandet, og lavest på Vestlandet og i Oslo. Mange pasienter er asymptomatiske, noe som fører til mørketall og sen diagnostisering. Over halvparten av dødsfallene knyttet til kols skjer før normal pensjonsalder.

– Når man først har utviklet alvorlig kols, er det ingen vei tilbake. Derfor må vi satse langt mer på forebygging og tidlig oppdagelse, sa lungelege Sigrid Aalberg Vikjord fra St. Olavs hospital under møtet.

Lite utvikling siden 2006

Ifølge rapporten har det skjedd lite utvikling i forebyggende tiltak siden 2006, da Helse- og Omsorgsdepartementet la fram en nasjonal strategi for kols-området. Flere av anbefalingene er fortsatt ikke implementert i stor nok grad. 

Et pilotprosjekt med offentlig finansiert røykeslutt i Vestre Viken (2020–2023) viste svært gode resultater, men er ikke videreført nasjonalt.

Andre anbefalte tiltak inkluderer:

• Årskontroll hos fastlege

• Vaksinasjonsprogram for voksne

• Digital hjemmeoppfølging

• Individuelt tilrettelagt rehabilitering

Dagens oppfølging i kommunehelsetjenesten beskrives som fragmentert og tilfeldig, med store geografiske forskjeller.

– Det er for tilfeldig. Man kan ikke si at vi har et likt tilbud for alle i hele Norge, sier Marit Teigen Hauge, som er assisterende kommuneoverlege i Molde.

Fem grep og et pakkeforløp

Magne Wang Fredriksen understreker at det nå haster å få på plass en helhetlig struktur for kols-omsorgen i Norge. Han presenterte fem hovedgrep som LHL mener bør samles i et nasjonalt pakkeforløp:

1. Etablere et nasjonalt kols-nettverk for kompetanse og samhandling, etter modell av ParkinsonNet. Tverrfaglig samarbeid vil gi bedre behandling og i sum lavere kostnader.

2. Styrke tidlig diagnostikk og årlige kontroller, inkludert bedre tilgang til spirometri og systematisk fastlegeoppfølging. Mange pasienter blir ikke fanget opp før diagnosen har blitt alvorlig.

3. Bygge ut lungerehabilitering, som er et av de mest kostnadseffektive tiltakene for kols, men som i dag mangler i de fleste kommuner.

4. Opprette et nasjonalt kols-register for å identifisere flaskehalser og sikre bedre kvalitet og styring.

5. Sette pasienten i sentrum, med økt brukermedvirkning og mer tilpassede tjenester. Det er store variasjoner i hvordan man lever med kols og mange opplever å stå alene. Pasientene må bli aktive deltakere og sette premissene i egen behandling.

– Vi har allerede sendt brev til helseministeren og hans departement hvor vi ber om støtte til å etablere dette kompetansenettverket. Det er ikke et veldig radikalt forslag, og heller ikke veldig kostbart. Det finnes allerede mye å bygge på, så vi tenker at det bør være en ganske enkel politisk beslutning å si at dette har vi lyst til å støtte, sier Fredriksen.

Et rop om prioritering

Han peker på at kols, til tross for sin utbredelse, knapt får plass i mediene, samfunnsdebatten eller helsebudsjettene.

– Det er trist å registrere at vi som samfunn ikke klarer i større grad å fange kols-pasienter opp. Verken å diagnostisere dem tidlig nok, gi dem nok hjelp eller å følge dem opp med gode rehabiliterings-, lærings- og mestringstiltak, slik at det faktisk kan være mulig å leve gode liv på tross av denne diagnosen. Så her er vi som samfunn nødt til å våkne, og vi er nødt til å få med politikerne, sier Fredriksen.

Fredriksen legger til at LHL nå går i gang med å møte sentrale helsepolitikere, embetsverk og departementer for å følge opp rapportens funn og anbefalinger.

– Nå trenger vi å snu dette sammen. Rapporten vil være en øyeåpner. Dette er god bensin på bålet, sier han.