DEBATT:

FEIL MEDISIN: «I ytterste konsekvens kan det innebære å prioritere høytlønte fremfor lavtlønte i helsevesenet, skriver Mina Gerhardsen i dette svaret til Jens T. Østby i legemiddelselskapet BMS.
FEIL MEDISIN: «I ytterste konsekvens kan det innebære å prioritere høytlønte fremfor lavtlønte i helsevesenet, skriver Mina Gerhardsen i dette svaret til Jens T. Østby i legemiddelselskapet BMS.

«Skal vi virkelig prioritere rike og friske framfor fattige og syke?»

«Å prioritere helsehjelp til mennesker etter hvor mye fremtidig inntjening de kan bidra med, vil føre oss på ville veier. Det truer likhetsprinsippet og prinsippet om menneskets egenverdi», skriver Mina Gerhardsen i dette debattinnlegget. 

Publisert Sist oppdatert

I en artikkel hos HealthTalk siteres det fra en podcast der Jens T. Østby, direktør for markedstilgang og legemiddelpolitikk i Bristol Myers Squibb, tar til orde for at personer som kan bidra til høyere verdiskapning i samfunnet, bør komme før i helsekøen enn pasientgrupper som ikke kan bli mer arbeidsføre. 

Bakgrunnen for utsagnet er en bekymring for bærekraften i velferdsstaten når befolkningen blir stadig eldre, en stor andel av personer i arbeidsfør alder står utenfor jobb eller utdanning, og økende trygde- og helseutgifter. Med forbehold om at vi ikke har hørt podcasten, deler vi Østbys bekymring og er enig i diagnosen, men ikke i behandlingen. Svaret kan ikke være å innføre prioriteringskriterier som vil forsterke sosial ulikhet i helse. 

Det har over mange år vært gjort et grundig arbeid med prioriteringskriterier for helsetjenesten. Vi er enig i at det er nødvendig å prioritere slik at vi skal få mest mulig ut av begrensede ressurser i helsevesenet, særlig i en tid der behovet for kompleks helsehjelp er forventet å øke. Men utfordringen ligger ikke først og fremst i behovet for et nytt prioriteringsprinsipp fordi dagens kriterier er for dårlige. Utfordringen er at de i for liten grad følges opp i reelle prioriteringer. 

Dagens prioriteringskriterier bygger på likhetsprinsippet og på prinsippet om menneskets egenverdi. Å ta inn et såkalt samfunnsperspektiv i prioriteringskriteriene, der potensiell fremtidig verdiskapning skal være førende, er å i realiteten å verdsette menneskers produktivitet eller verdiskapning gjennom jobb, som et hensyn ved prioriteringer. Om man skulle følge dette resonnementet fullt ut, kan det i ytterste konsekvens innebære å prioritere høytlønte fremfor lavtlønte i helsevesenet.

Retten til helse er forankret i de internasjonale menneskerettighetene, som Norge har ratifisert, og hvor likhetsprinsippet ligger til grunn. Å prioritere helsehjelp utfra et verdiskapningspotensiale rokker ved disse verdiene. Det kan påvirke beslutninger på individnivå, som vil forsterke den sosiale ulikheten i befolkningen. 

Helseproblemer er ikke jevnt fordelt i befolkningen, men har en klar sosioøkonomisk gradient. Helse, livskvalitet og død følger sosial status systematisk, uavhengig av om vi definerer sosial status som inntekt eller utdanning. Ved å prioritere produktivitet eller verdiskaping, vil vi bidra til å forsterke sosial ulikhet i helse, som i stor grad er samfunnsskapt. Grupper med kroniske sykdommer som hindrer eller reduserer deres arbeidsmarkedsdeltagelse vil sakke akterut i forhold til mer privilegerte grupper når samfunnets felles helsetjenesteressurser skal fordeles. Dette er i konflikt med likhetsprinsippet og kan komme til å svekke tilliten til den universelle helsetjenesten. 

Vi kan ikke innføre kriterier for prioriteringer som systematisk vil prioritere rike og friske framfor fattige og syke.

Powered by Labrador CMS