Møteleder og moderator Erik Aasheim (t.v) i samtale med forskningsleder ved Nifu, Espen Solberg (midten) og økonom i Civita, Lars Peder Nordbakken, om «Mission» som metode for måloppnåelse, blant annet på kreftområdet.

Dette mener fagfolkene om «Mission» som metode på kreftfeltet: – Et klart og tydelig mål

Innen 2030 skal EU gjennom samfunnsoppdraget EU Cancer Mission gi tre millioner europeiske kreftpasienter et bedre liv. Men vil et slikt type samfunnsoppdrag fungere i Norge? Dette mener ekspertene.

Publisert Sist oppdatert

LITTERATURHUSET, OSLO (HealthTalk): Spørsmålet var sentralt under et debattmøte om samfunnsoppdraget kreft på Litteraturhuset i Oslo tirsdag morgen. Møtet var det første av to møter om «Fremtidens kreftbehandling», der det neste møtet gjennomføres under Arendalsuka i august.

EU har definert kreft som en av fem store samfunnsutfordringer, der hvert av områdene har fått sine målrettede samfunnsoppdrag, også kalt «missions». I Norge skal man bidra til arbeidet gjennom samarbeidsprosjektet Cancer Mission Hub Norway. Hvordan dette arbeidet skal gjøres, og hva som er viktig og riktig for Norge, var gjenstand for debatten tirsdag morgen.

Ulike former for «missions»

Møteleder og moderator Erik Aasheim startet møtet med Espen Solberg, forskningsleder i Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), og Lars Peder Nordbakken, økonom i tenketanken Civita. Aasheim ville først ha svar på hva et «mission» egentlig er.

– Det finnes mange ulike tolkninger, men det enkleste er å si at det er et klart, tydelig, tallfestet og tidfestet mål. Dette kan gjøres på ulike måter. Det kan være akselererende samfunnsoppdrag, der vi har umoden teknologi og vi gjør alt for å få den moden. Det kan også være transformerende samfunnsoppdrag, der vi for eksempel endrer på måten vi lever på, ved for eksempel å spise mindre kjøtt eller å endre forbruksmønster, forklarte Solberg.

– Legger hodet på blokka

Forskningslederen i Nifu mener denne typen målrettethet og dedikasjon kan utfordre den norske måten å drive politikk på.

– Man setter seg et politisk mål og legger hodet på blokka. Skal man gjøre det må man få på plass monitoreringssystemet med jevne målinger, og man må samordne aktører på en annen måte enn man gjør i dag.

Aasheim spurte deretter økonom Lars Peder Nordbakken om staten kan gå inn i rollen som entreprenør i denne typen samfunnsoppdrag.

– Det er det store spørsmålet. Dette er en metodikk, et faglig bidrag, en måte å drive offentlig innovasjon og politikk, for å løse helt nye problemer som det ikke finnes løsninger på fra før. Man mobiliserer den beste kompetansen innen et felt, med prosjektmilepæler og dynamiske evalueringer. Man sjalter ut ideer til fordel for ideer og produkter som har større potensial.

– Konkrete og spesifikke utfordringer

Hva er så målestokken for et vellykket «mission»-prosjekt? Nordbakken mener man kan oppnå det samme som i en dynamisk markedsøkonomi, i forhold til å søke frem den beste kompetansen på et område, teste den, selektere de mest fruktbare og selektere ut andre, og bruke tid på det som er best.

– Slik kan hele den økonomiske veksten i Vesten forklares, sa Nordbakken.

Suksesshistoriene har imidlertid en vesentlig forutsetning, mener Civita-økonomen.

– Det må være konkrete, spesifikke utfordringer å løse, som ikke er løst fra før. Innenfor et veldig spesifikt område kan man ha vellykkede prosjekter og skape konkrete løsninger.

Nifus forskningsleder Espen Solberg fikk deretter spørsmålet om han mener staten kan være en hovedmotor eller hjelpemotor i denne typen samfunnsoppdrag/missions. Han dro paralleller til andre kjente samfunnsoppdrag.

– Tenk på Apollo-prosjektet. Det var utrolig ulønnsomt i seg selv, det å skulle sette en mann på månen. Men tenk på de utrolig store verdiene og ringvirkningene som kom i etterkant, og den utrolige teknologiske utviklingen prosjektet førte med seg. Vi må ikke bare tenke på «missions» som en vei for å skape vekst i økonomien, men også tenke på hvordan vi kan drive denne tankegangen over i annen samfunnsutvikling, som for eksempel behandling av kreft, som vi snakker om her i dag.

Avslutningsvis pekte Nordbakken i Civita på behovet for at staten i stor grad kan være i førersetet i slike «missions», men at det må fås på plass et ekstremt kompetent team som driver dette på vegne av staten.

– Lederskapet og prosjektledelsen er noe av det mest krevende som finnes. Det skal håndheves et sett med spilleregler gjennom reelt åpne prosesser, med alternative ideer og fasevise evalueringer. Det gis stor frihet til å yte opp mot det man ser som den beste løsningen, mot at man deler innsikt og kunnskap med andre.

I tillegg må alle «missions» ifølge økonomen ha en sluttstrek.

– Det er vesentlig. Da går man ut av prosjektet og ut i en åpen, konkurransedrevet markedsøkonomi. «Then you are on your own». Spørsmålet er om den kompetansen finnes i norsk forvaltning i dag, sa økonomen.

Powered by Labrador CMS