Darolutamid ga bedre metastasefri overlevelse ved høyrisiko prostatakreft

ESMO, MADRID (HealthTalk): Det viser den første planlagte interimanalysen fra fase 3-studien DASL-HiCaP, som ble presentert under et presidentsymposium på ESMO-kongressen.

Studien undersøker om androgenreseptorhemmeren darolutamid (Nubeqa) kan bedre resultatene når den legges til hormonbehandling og strålebehandling med mål om å kurere prostatakreft.

– Darolutamid reduserer risikoen for tilbakefall på en klinisk meningsfull måte, sier Tamim Niazi på en pressekonferanse under kongressen.

Niazi er onkolog ved Jewish General Hospital i Montreal, tilknyttet McGill University og studiens førsteforfatter. Han mener funnene endrer behandlingsprinsippene for pasienter med svært høy tilbakefallsrisiko som skal få strålebehandling med kurativ hensikt.

Syv prosentpoeng forskjell etter fire år

Totalt 1106 pasienter ble tilfeldig fordelt til darolutamid eller placebo. Begge gruppene fikk hormonbehandling som senker testosteronnivået, og strålebehandling mot prostata eller området der prostata var fjernet. Lymfeknutene i bekkenet ble også bestrålt.

Darolutamid eller placebo ble gitt i 96 uker, like lenge som hormonbehandlingen.

Etter en median oppfølging på 3,8 år var det registrert 27 tilfeller av fjernmetastaser eller død i darolutamidgruppen, mot 63 i placebogruppen.

Den estimerte metastasefrie overlevelsen etter fire år var 95 mot 88 prosent – en forskjell på syv prosentpoeng.

Hazardratio var 0,42, som tilsvarer en relativ reduksjon på 58 prosent i risikoen for det samlede endepunktet fjernmetastaser eller død. Forskjellen var statistisk signifikant og passerte studiens forhåndsbestemte grense for interimanalysen.

Pasienter med svært høy risiko

Pasientene hadde ikke påviste fjernmetastaser på konvensjonell bildediagnostikk ved inklusjon. Studien omfattet likevel en særlig utsatt gruppe. Medianalderen var 71 år, og 73 prosent hadde Gleason-skår 9–10, som kjennetegner aggressiv prostatakreft. Hos 29 prosent var det påvist kreft i lymfeknutene i bekkenet med CT.

De fleste skulle få primær strålebehandling. Men 15 prosent var tidligere operert og hadde vedvarende eller stigende PSA innen ett år etter operasjonen.

Niazi fremhever at studien dermed omfatter både pasienter som får strålebehandling som sin primære lokalbehandling, og pasienter som trenger strålebehandling etter kirurgi.

Ifølge ham var effekten gjennomgående på tvers av de undersøkte undergruppene, blant annet uavhengig av lymfeknuteaffeksjon i bekkenet og svulstens aggressivitetsgrad.

Gillessen: Tydeligst grunnlag ved lymfeknutespredning

Professor Silke Gillessen, som diskuterte studien under sesjonen, beskriver forbedringen i metastasefri overlevelse som imponerende. Hun mener samtidig at pasientutvelgelsen er avgjørende.

– For meg er indikasjonen tydeligst hos pasienter med N1-sykdom, sa Gillessen, med henvisning til pasienter med kreft i regionale lymfeknuter.

Hos pasienter uten påvist lymfeknutespredning er grunnlaget for å legge til behandlingen mindre klart, mener hun. Svulstens aggressivitet ser ut til å ha betydning, og hun etterlyser bedre biologiske markører som kan hjelpe legene å identifisere hvem som trenger mer behandling.

Gillessen understreker at forventet levetid og tilleggsbelastningen ved behandlingen må veies opp mot gevinsten.

– Gevinsten ved behandlingsintensivering er ikke universell. Vi trenger biomarkører for å unngå overbehandling, sier hun.

Ikke vist at pasientene lever lenger

Også resultatene for PSA-progresjonsfri overlevelse gikk i favør av darolutamid. Etter fire år var denne andelen 91 prosent med darolutamid, mot 83 prosent med placebo.

Det er derimot foreløpig ikke dokumentert at behandlingen forlenger livet.

Ved analysen var 21 pasienter døde i darolutamidgruppen og 24 i placebogruppen. Hazardratio for totaloverlevelse var 0,88, med et 95 prosent konfidensintervall fra 0,49 til 1,59. Forskjellen var ikke statistisk signifikant.

– For prostatakreftspesifikk overlevelse og totaloverlevelse følges pasientene videre. Tallene er lavere med darolutamid, men det er for tidlig å konkludere, sier Niazi.

Han understreker også at studiens primære endepunkt bygger på konvensjonell bildediagnostikk med CT og/eller skjelettscintigrafi, ikke PSMA-PET.

– Metastasefri overlevelse basert på konvensjonell bildediagnostikk er et validert surrogatmål for totaloverlevelse i denne pasientgruppen, sier han.

Det betyr likevel ikke at en overlevelsesgevinst allerede er vist i DASL-HiCaP. Oppfølgingen fortsetter for å avklare langtidsresultatene.

Gillessen mener også at metastasefri overlevelse basert på konvensjonell bildediagnostikk er et relevant endepunkt. Hun påpeker likevel at bedre behandling senere i sykdomsforløpet gjør det usikkert hvor stor forbedring i metastasefri overlevelse som vil slå ut i lengre levetid i dag.

Flere hendelser av grad 3 eller høyere

På pressekonferansen beskriver Niazi bivirkningsprofilen som forholdsvis lik mellom gruppene.

Tallene i abstractet viser samtidig at uønskede hendelser av grad 3 eller høyere ble registrert hos 43 prosent av pasientene som fikk darolutamid, mot 36 prosent av dem som fikk placebo.

Fatigue eller kraftløshet av grad 2 eller høyere forekom hos henholdsvis 14 og 10 prosent.

For de øvrige utvalgte hendelseskategoriene av grad 2 eller høyere var forskjellene små: Høyt blodtrykk ble registrert hos 7 mot 9 prosent, brudd hos 2 mot 3 prosent og hjerterelaterte hendelser hos 3 prosent i begge grupper.

Ikke godkjent for denne bruken

Darolutamid er ifølge Bayer foreløpig ikke godkjent for behandlingssituasjonen som undersøkes i DASL-HiCaP.

Studien er forskerinitiert og gjennomført av ANZUP og samarbeidspartnere, med University of Sydney som sponsor. Bayer har bidratt med finansiering og studiemedisin.